Viten

Evolusjonslærens lange røtter før Darwin

Hadde Darwins lære om evolusjonen blitt glemt i morgen, ville det ikke tatt lang tid før den ble oppdaget igjen.

Menneskehetens utvikling som en «Scala naturae», illustrert med nålevende og fossile livsformer fra Scientific American, 1873. Darwins forståelse bygget på fag som embryologi, zoologi, systematikk og geologi. Foto: Shutterstock/NTB scanpix/Wikimedia Commons

  • Petter Bøckman
    Zoolog og museumslektor, Naturhistorisk museum
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Læren om naturens utvalg som drivkraften bak livets historie, er et vitenskapelig vannskille. Men Darwin var nær ved å bli slått på målstreken.

I 1858 lå en ung britisk naturviter i malariafeber på Ternate, en øy i det som den gang het Belgisk India, i dag Indonesia. Mens malariaen herjet i kroppen, tenkte han på dyrene og plantene han hadde sett og bøkene han hadde lest.

Han tenkte på hvor mange unger dyr får, hvordan noen dør og noen overlever. I feberriene innså han at dyrearter ville forandre seg – må forandre seg – over generasjoner, ettersom enkelte arvelige egenskaper ville hope seg opp til fordel for andre mindre egnede egenskaper.

Den unge mannen i den slitte hengekøya het ikke Charles Darwin, han het Alfred Russel Wallace.

En malariamager Alfred R. Wallace i Malaysia,1862. Wallace delte sin innsikt om hvordan artene utvikler seg med Darwin.

En opplagt oppdagelse

Wallace valgte å dele sin innsikt med en bekjentskap med interesse for slikt, en respektert naturviter ved navnet Charles Darwin (1809-1882).

Brevet fra Wallace vippet Darwin av pinnen. I mange år hadde Darwin skrevet på det store, mangebindsverket om evolusjon han hadde planlagt, og nå hadde den unge Wallace kommet på den samme ideen, til og med brukt de samme eksemplene!

Brevet avslører noe fundamentalt med evolusjonsteorien. Wallace hadde bare trukket den naturlige konklusjonen av tilgjengelig kunnskap.

Darwin hadde egentlig gjort det samme selv, med den forskjellen at kunnskapen ikke var like lett tilgjengelig i hans ungdom. Etter innstendig oppfordring fra venner sammenfattet han de viktigste punktene i en liten (og etter samtidens mål ganske lesbar) bok med han kalte Artenes opprinnelse, og resten er historie.

Sett med ettertidens øyne fremstår Darwin som enestående genial. Det er lett å glemme at han bare var én av mange som arbeidet med artenes forandring, og at teorien til herrene Darwin & Wallace bygger på kunnskap akkumulert gjennom årtusener.

Darwin Day feires 12. februar til minne om Charles Darwin. Foto: STR / TT / NTB Scanpix

Jordens historie

Forståelsen av at fortiden har vært annerledes enn nåtiden stammer fra Antikken, men først i renessansen tok man opp antikkens forsøk på å datere fortiden gjennom «kronologier». Den best kjente ble utgitt av den irske biskopen James Ussher i 1650. Han brukte Bibelen som rettesnor og beregnet Jordas skapelse til 4004 f.Kr, natt til høstjevndøgn, 23. november.

Det er lett å le av Ussher, men han var ikke alene. Selv Isaac Newton ga ut en kronologi som bare avvek fra Usshers med noen få år.

Petter Bøckman er zoolog og museumslektor ved Naturhistorisk museum.

Newton mente imidlertid også at Jorden måtte ha vært rødglødende da den ble skapt, og at det ville ta rundt 50.000 år før den ble så kald som nå. Den samtidige franske anatomen de Buffon kom til tilsvarende tall. Det var med på å befeste 1700-tallets visshet om at skapelsen hadde tatt mer enn én uke.

Samtidig startet storstilt graving av kull til den industrielle revolusjon og derved kartleggingen av berggrunnen. Sedimentære lag og kulleier finnes igjen over store deler av Europa, og ved å pusle sammen rekkefølgen og sammenligne med det man viste om sedimentasjon, steg beregningen av Jordens alder til hundretalls av millioner år.

Darwin selv beregnet berglagene kalt «silur» til å være 400 millioner år gamle, noe som stemmer ganske godt med det vi vet i dag.

Livets tre

Evolusjon handler om slektskap, og kartleggingen av dyreriket og planteriket har røtter tilbake til Aristoteles. Hans inndeling av dyr etter bygning i «blodløse» (invertebrater) og «blodfulle» (virveldyr) ble starten på systematikken.

Antikkens «Scala naturae», fra stein, ild, planter, dyr og mennesker til engler og Gud var utgangspunkt for Linnés systematikk. Tegning fra 1500-tallet.

Linnés system med sine pattedyr, fugler, krypdyr og fisk bygget på Aristoteles og ble fort ledende. Deus creavit, Linnaeus disposuit, skrev han – Gud skapte, Linné ordnet.

Selv om det rådende synet var at arter var uforanderlige, skapt av Gud, var det mulig å tolke systemet som et stamtre. Linné trodde fullt og fast på en skapelse, men han skjønte at nye arter kunne oppstå ved hybridisering, og i sine svarteste stunder var han ikke fast overbevist om artenes uforanderlighet.

Generasjonen som vokste opp med Linnés systematikk så det samme. Både den franske systematikeren Jean-Baptiste de Lamarck og Charles Darwins bestefar, Erasmus Darwin, argumenterte for at systematikken representerte et faktisk stamtre.

Les også

Les også: Hva skal til for at evolusjonen stopper opp?

Fortidens monstre

Sammen med graving etter kull fulgte det nå og da med rester etter fortidens liv. I renessansen hadde man en litt tåkete forestilling om hva fossiler faktisk var. Mange mente at det var livets former som hadde vokst inn i berg, og man skilte ikke på fossiler og krystaller.

Med systematisering av berggrunnen kom også forståelse av fossilene. I løpet av de første tiårene av 1800-tallet ble rekkefølgen i livets historie ganske godt klarlagt.

Maskinell produksjon av bøker førte til at akkumulasjonen av kunnskap skjøt fart på 1800-tallet. Foto: Naturhistorisk museum

Da Darwin la ut på sin store reise som ung mann, var alle med noen kunnskap om geologi klar over at det hadde skjedd en «transmutasjon av arter» gjennom tidene.

Det uløste mysteriet var hvordan.

de Buffon mente at det lå en naturlig prosess bak, og de fleste var enige med ham. Lamarcks forslag om at dyr kunne tilegne seg egenskaper og videreføre dem til sine avkom var det beste forslaget, men virket ikke helt overbevisende.

Les også

Les også: På toppen av denne vulkanen gjorde forskeren en oppdagelse som snudde naturen på hodet

De siste brikkene i puslespillet

Under den industrielle revolusjon steg folketallet i Europa dramatisk. Thomas Malthus' dystopi om befolkningsøkning hadde de fleste med dannelse vært innom. Både Wallace og Darwin hadde lest den, og begge bet seg merke i observasjonen av hvor mange barn hvert individ kan få.

1800-tallets England representerte også den verste perioden i kapitalismens historie. Sult, sykdom og nød herjet i storbyene, Charles Dickens skrev sosial kritikk og Marx Das Kapital.

Ideen om en kamp for tilværelsen lå rett i dagen. Overføringen til «arters transmutasjon ved naturlig utvalg» var snublende nærliggende. Hadde ikke Darwin og Wallace sett sammenhengen, ville noen andre gjort det. Ideen om naturlig utvalg er et barn av viktoriatidens dystre fabrikkhaller.

Ideer er vanskelige å fordrive, men om vi i dag hadde kunnet trylle bort alt som er skrevet om evolusjon og hypnotisert alle til å glemme det de hadde lært, ville forståelsen snart dukket opp på ny.

Evolusjon er hverken magisk eller spesielt innviklet. Kunnskapen som ligger til grunn er overalt.

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les mer om

  1. Biologi
  2. Viten
  3. Natur
  4. Dyr

Relevante artikler

  1. VITEN

    6-åringer vil ha mer søtt enn 4-åringer

  2. VITEN

    Ny måling: Pattedyrene beveger seg mye mindre nær folk

  3. VITEN

    Unike norske naturbilder til topps i fotokonkurranse

  4. VITEN

    Ungdomsvold halvert på åtte år. Mindre alkohol og mer skjermbruk kan være forklaringer

  5. VITEN

    Hjertelege: Helseeffekten av fysisk aktivitet er svakt dokumentert

  6. VITEN

    Forskerne er uenige: Hvilke menn vil kvinner egentlig ha?