Viten

Dette er historien bak Oslos bysegl

Mannen på Oslos byvåpen er St. Hallvard, som ifølge datidens historikere skal ha forsøkt å redde enn kvinne fra å bli drept.

Dette er historien bak Oslos bysegl.

  • Petter B. Molaug
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

St. Hallvards minnedag er 15.mai. Det var dagen storbondesønnen Hallvard Vebjørnson døde i Drammenfjorden, ifølge islandske annaler skal det ha vært i 1043. Hallvard ble skutt med tre piler under forsøket på å redde en forfulgt kvinne. Ifølge legenden var kvinnen Hallvard forsøkte å redde en gravid trellkvinne som ble forfulgt av noen som feilaktig beskyldte henne for å ha stjålet. Redningsforsøket var en god kristen gjerning i en overgangstid mellom hedendom og kristendom, og Hallvard var selv oppdradd som kristen. Det var ikke bare dåden som gjorde St. Hallvard til en helgen, minst like viktige var undrene som fulgte.

Liket som ikke ville la seg senke

Ugjerningen ble forsøkt skjult av drapsmennene ved å senke liket til Hallvard Vebjørnson i sjøen. En kvernstein var søkke, men liket fløt allikevel opp og ble funnet av Hallvards slektninger. Moren hans var kusine (datter av søsteren til moren) til Olav Haraldsson (selveste St. Olav) og Husebygården var en storgård.

Det er dette voksseglet fra 1300-tallet det moderne byvåpenet er basert på.

Ifølge en av legendene skjedde det jærtegn ved funnstedet på stranden og ved graven hans i form av et himmelsk lys og en søt duft. Ved graven sprang det opp en kilde som det ble sagt å ha helbredende kraft. Allerede i år 1070 omtaler historieskriveren Adam av Bremen St. Hallvard.

Behovet for en lokal helgen

I annen halvpart av 1000-tallet var biskopen i Viken en viktig del av kongens følge og rundt år 1100 fikk biskopen fast tilholdssted i Oslo. I 1120-årene startet byggingen av den viktigste kirken i bispedømmet, domkirken.

Etter alt å dømme var det kongen Sigurd Jorsalfare som finansierte dette. Men kirken trengte en helgen, slik som domkirken i Bergen som ble viet til St. Sunniva og Kristkirken i Trondheim med St. Olav. Valget falt på Hallvard, som var gravlagt ved Olavskapellet på Husaby Hallvards hjemstad. Han hadde da for lengst fått helgenstatus. Det ble laget et flott skrin, en kiste, til Hallvard, og han ble plassert ved høyalteret i den nye kirken.

Oslos egne skyttshelgen

St. Hallvard ble etter hvert ikke bare domkirkens viktigste helgen, men også byens skytshelgen. På et bysegl (voksavtrykk) fra tidlig 1300-tall, kong Håkon 5s tid, er St. Hallvard fremstilt sittende på to løver mens han holder opp sine martyrtegn, møllesteinen og tre piler.

Under føttene hans ligger en mann iført en våpenskjorte. Dette er antagelig en av skurkene som blir trampet under fot, som en symbolsk fremstilling av at det onde er blitt overvunnet. Dette er en vanlig symbolikk i middelalderens kristne billedbruk.

I 1632 ble byvåpnet forandret. I det protestantiske Christiania kunne man ikke ha en katolsk helgen. St. Hallvard ble omdannet til Fortuna, lykkens gudinne med en soldat i full rustning under føttene. I 1890-årene ville man lage et nytt byvåpen, og man gikk tilbake til middelalderseglet.

Men den litt utydelige figuren under Hallvards føtter ble mistolket til å være kvinnen som Hallvard forsøkte å redde. Oslos nåværende byvåpen er fra 1924 og baserer seg på tankene fra 1890-tallet. Det viser St. Hallvard på en løvehodetrone med kvernsteinen og de tre pilene i hendene. Under føttene hans ligger kvinnen som han reddet.

St. Hallvards handling for snart 1000 år siden viser nestekjærlighet og uselviskhet som også er viktig i dag. Derfor trekkes de frem ved markeringen av St. Hallvards dag 15. mai, også i dagens Oslo.

  • Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere? Følg Aftenposten Viten på FacebookogTwitter!

Les også

  1. Kampen om Den syriske ørken

  2. Martyren fra Lier