Viten

Hvis alt går galt kan vi bli nødt til å gjøre himmelen kritthvit

Et lag med hvite skyer kan hindre solstrålene i å varme opp kloden ytterligere, og alt vi trenger for å skape dem er litt sjøsalt. Foto: NTB Scanpix

Dette er det mest kontroversielle i klimaforskningen.

  • Bjørn H. Samset
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Finnes det en nødbrems for klimaendringene? Har vi teknologiske tiltak å sette i verk, dersom utslippene av klimagasser fortsetter å øke, og konsekvensene til slutt blir altfor alvorlige?

Nødbremsen finnes, mener noen forskere. Det finnes forslag om alt fra å dempe solen ved å legge et lag med støv høyt i atmosfæren, til å vaske drivhusgasser ut av luften og lagre dem under bakken.

Urealistisk stormannsgalskap, kontrer andre forskere. De viser til at selv om klimafaget har kommet langt, så vet vi i dag på ingen måte nok til å forutsi alle effektene av slike dramatiske inngrep. I tillegg kommer uløste praktiske, økonomiske, juridiske, og fremfor alt etiske utfordringer.

Å skape den jorden vi selv vil ha

Å gripe direkte inn i jordens klima, med viten og vilje — såkalt geoengineering - er blant de mest kontroversielle temaene i dagens klimaforskning. Mange fremtredende forskere ønsker knapt å diskutere det.

Det er fristende å avskrive geoengineering som James Bond-aktig tankespinn fra gale forskere, men kan vi det?

Sett at vi virkelig kommer dit hen at deler av, eller hele, verden opplever utålelige klimaendringer, og politikere spør: Finnes det en «plan B»? Bør ikke forskere da i det minste kunne gi et begrunnet svar på hvorfor teknologi kan - eller ikke kan - brukes som en nødbrems?

Det lille, men aktive, fagfeltet geoengineering avholdt høsten 2014 sin største og bredeste faglig konferanse til nå. Videre ble forskningen tidlig i 2015 grundig evaluert av det amerikanske National Academy of Sciences (NAS). Rapporten derfra deler de mulige teknologiske løsningene i to hovedtyper, hver med sine styrker og utfordringer:

Solskjermer over jorden

De mest omtalte og omdiskuterte typen av ideer handler om å redusere mengden solstråling som når ned til bakken.

Vi kan for eksempel spraye ut reflekterende støv så høyt i atmosfæren at de holder seg svevende en tid, på samme måte som vulkanutbrudd gjør. Mt. Pinatubo på Filippinene senket alene jordens temperatur med flere tiendedels grader etter sitt store utbrudd i 1991.

Et annet eksempel er å øke mengden hvite skyer, noe vi blant annet kan få til bare ved å spraye litt mer sjøsalt enn vanlig opp fra havene på noen kritiske punkter på jorden.

Forskningen antyder at reduksjon av solstråling kan motvirke global oppvarming - og det bare med «naturlige» midler, det vil si at vi låner og forsterker naturens egne mekanismer. Den ferske rapporten fra NAS sier til og med at dette innen vår teknologiske rekkevidde, og ikke avskrekkende dyrt.

Så hvorfor ikke bare sette i gang?

Den enorme usikkerheten

Et av mange motargumenter er at «forskning» her kun betyr tester med matematiske klimamodeller. Modellene er gode, men på ingen måte i stand til å forutsi for eksempel effekten av mer skyer rundt ekvator på monsunregnet i Sørøst-Asia.

De viser at tiltakene ville kunne være effektive for jorden som helhet, men åpner også for at bivirkningene på klimaet kan være like skadelige som effektene de skulle motvirke.

En annen, kritisk grunn er at så lenge våre utslipp av drivhusgasser fortsetter, vil også det nødvendige nivået av klimainngrep bare øke og øke. Mer og mer støv i atmosfæren, flere og flere kritthvite skyer, høyere og høyere kostnad. Og om vi en dag sluttet, ville jordens temperatur svært raskt hoppe opp dit den ville vært uten tiltakene - med fullstendig uforutsigbare konsekvenser.

Disse, og en rekke andre grunner gjør forskere flest svært skeptiske til å forsøke å redusere solinnstrålingen.

Hva hvis vi bare kvitter oss med drivhusgassene?

Den andre hovedgruppen av mulige klimainngrep handler om å vaske ut igjen de drivhusgassene vi har tilført atmosfæren.

Ideen har den opplagte fordelen at den angriper roten av problemet, den forsterkede drivhuseffekten, snarere enn bare symptomene. Uheldigvis vet ingen per i dag hvordan vi på en økonomisk brukbar måte skal få det til.

Ideene er mange. Vi kan gro trær, brenne dem til kull og så begrave dette.

Vi kan legge ut mineraler på strender, som aktivt forvitres av CO2.

Vi kan øke CO2-opptaket i havet ved å stimulere algevekst.

Ideene har mange fordeler, men ingen av dem er i nærheten av å være realiserbare eller økonomisk mulige ifølge den ferske rapporten. Dersom vi fikk til dette, ville det vært langt mer forutsigbare i sine effekter enn en reduksjon av solstrålingen.

En uønsket, men nødvendig nødbrems?

Vi har altså to typer tiltak: En som er relativt trygg, men alt for dyr og dessuten teknologisk svært umoden. Den andre er derimot billig, og ville antakelig kunne settes i verk i løpet av et tiår, men den er såpass ustabil at ingen i dag vil råde om å gå videre med den.

Hvor kan vi gå herfra? Bør fagfeltet takkes for sin innsats, før det høflig men bestemt oppløses? Svaret vil avhenge av hvor sårbare vi er for de pågående klimaendringene, og det vet vi ikke.

Mange forskere mener derfor at vi har en etisk plikt til å forfølge mulighetene som ligger i klimainngrep, selv om vi ikke egentlig ønsker at de noen gang skal brukes.

Et negativt råd fra forskerhold har mye mer tyngde dersom det hviler på solid kunnskap. Myntens bakside er at løsninger som er utforsket, kanskje også er lettere å ta i bruk mot forskernes vilje. Hvilket hensyn skal veie tyngst?

Internasjonal avtale blir et enkelt alternativ

Per i dag brukes ingen tiltak som kan kalles geoengineering noe sted i verden, bortsett fra våre egne utslipp av klimagasser. Det er heller ingen planer om praktiske forsøk i stor skala, og ingen sterk bevegelse jobber for å få dem gjennomført.

Forskere forsøker selv å begrense undersøkelsene til teoretiske modeller. Samtidig vokser feltet seg større, fordi det har vekket interessen til etikere, samfunnsforskere, økonomer og byråkrater.

Å ha en teknologi tilgjengelig er ikke nok.

Rekken av oppfølgingsspørsmål er nesten uendelig. Ville klimainngrep vært billigere enn å redusere CO2-utslipp? Kan det kjøpe oss tid mens vi legger om til fornybare energikilder? Hvordan skulle slike verdensomspennende tiltak reguleres - og hva skjer hvis ett land føler seg skadelidende på grunn av klimainngrepr fra et annet?

Er det i det hele tatt etisk tillatt for oss mennesker å tenke slike tanker?

En artig - og uventet - konsekvens av forskningen på regulering av klimainngrep, er at en internasjonal avtale for å redusere CO2-utslipp brått kan bli seende ut som det enkle alternativet.

  • Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere? Følg Aftenposten Viten på FacebookogTwitter!

Les også

  1. Se opp for kvakksalvere