Viten

Utbruddet av skrantesyke er et tidsskille i norsk naturforvaltning

Fra 10. august og ut oktober har jegerne i oppdrag å skyte «flest mulig» villrein i Nordfjella.

Jo lengre tid det går, jo større er sjansen for spredning av skrantesyke, skriver artikkelforfatterne. Gorm Kallestad/NTB scanpix

  • Atle Mysterud, professor, Universitetet i Oslo (UiO)
  • Hildegunn Viljugrein, Petter Hopp, seniorforskere, Veterinærinstituttet
  • Christer Rolandsen, Erlend B. Nilsen, seniorforskere, Norsk Institutt for Naturforskning (NINA)
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Landbruksministeren fattet 29. mars 2017 det dramatiske vedtaket om å fjerne hele villreinstammen i sone 1 i Nordfjella, etter utbruddet av den smittsomme sykdommen skrantesyke. Mattilsynet og Miljødirektoratet utarbeidet deretter en plan for uttak, smitteforebyggende tiltak, brakklegging og reetablering av en frisk villreinstamme basert på innspill fra forskere, forvaltere og lokale ressurspersoner.

Les også

Skrantesyke kan velte reinnæringen

Uttaket av stammen skal være gjennomført innen 1. mai 2018. Det er imidlertid vesentlig enklere å slakte en saueflokk for å bli kvitt skrapesyke, enn å utrydde en villreinstamme på et areal av 2000 km² for å bli kvitt skrantesyke. Først i linjen av tiltak står «vanlig jakt» med økt kvote og forlenget jaktsesong. Hva venter jegerne?

Artikkelforfattere Atle Mysterud (f.v.), Hildegunn Viljugrein, Petter Hopp,Christer Rolandsen og Erlend B. Nilsen.

Over 2000 villrein

I dag forvaltes Nordfjella villreinområde i to soner som en følge av liten utveksling av dyr over FV50 Hol-Aurland. Det er kun påvist smitte i sone 1 nordøst for FV50.

Antallet villrein i området kan beregnes ut fra minimumstellinger fra fly om vinteren, kalvetellinger fra fly om sommeren, og strukturtellinger av alders- og kjønnssammensetning fra bakken om høsten i regi av det lokale villreinutvalget.

Les også

2000 villrein må utryddes i kampen mot skrantesyken | Pål Prestrud

I vinter fant man 1817 villrein, mens kalvetellingene i juli avslørte kun 406 kalver mot 586 året før. Dette summeres til 2223 villrein, men tar ikke hensyn til dødelighet som kan variere delvis tilfeldig. For eksempel ble 35 bukker i sone 1 drept av et snøras i vinter. Modeller som tar hensyn til dødelighet og usikkerheter beregner at det er om lag 2150 villrein (+/- 200 dyr), 740 bukker og 980 simler og resten kalv.

Hvor mange er smittet?

Alle funn tilsier et epidemisk utbrudd av skrantesyke, men hvor mange dyr er smittet? Hvis vi antar at de to smittede dyrene som ble felt under jakten i 2016 er et tilfeldig utvalg, kan vi statistisk beregne det mest sannsynlige antallet smittede dyr i bestanden.

Hvis vi bruker testing av smitte fra hjernevev, vet vi at kalver ikke har smitten, fordi det ofte tar et år eller mer i sykdomsforløpet før smitten når hjernen. Kunnskap fra USA tilsier at ungdyr har lavere smittenivåer enn voksne dyr, og voksne hanndyr har ca. to ganger så høy sannsynlighet for å være smittet som voksne hunndyr.

Les også

Foreslår å slippe løs rovdyr for å stanse syke reinsdyr

Basert på kjønns- og aldersstrukturen i stammen og jaktuttaket, var det med 95 prosent sannsynlighet 5–52 smittede individer før jakten 2016. Det mest sannsynlige tallet var 22 dyr tilsvarende en forekomst på 1,3 prosent.

Dette vil ha økt noe til jakten 2017, men vil uansett bety at kun 1–2 av 100 felte dyr vil ha skrantesyke. Tallet vil være høyere om vi tar med dyr som er blitt smittet nylig og der smitten ennå ikke har nådd hjernen.

Hvor lenge har smitten vært her?

Vi vet fra smitteforsøk på reinsdyr i fangenskap at de blir syke med omtrent samme inkubasjonstid som hjorteviltarter i USA. Det er derfor liten tvil om at andelen smittede individer vil øke over tid, selv om vi ikke vet hvor raskt dette vil skje i en reinbestand.

Bruker vi tall fra bestander av mulhjort i USA, er det beregnet at hvert smittet individ i gjennomsnitt smitter ca. 1,5 dyr i løpet av sykdomsforløpet på ca. 2 år.

Det betyr at hvis det er mellom 5 og 52 smittede dyr i Nordfjella, kan smitten ha vært her i minimum 5 år og opptil 20 år.

Faren for at smitten har spredt seg utenfor Nordfjella er derfor reell.

Gjerder for å hindre spredning

I en tidlig fase går smitten i hovedsak direkte mellom individer av samme art. Smittefaren er derfor størst for tilgrensende reinstammer. Fjellovergangene langs FV50 Hol-Aurland og RV52 Hemsedalsfjellet får derfor viltgjerder for å hindre smittespredning.

Andre hjortedyr har imidlertid tilgang via skogsarealene. Det er fra et genetisk ståsted en lav barrière mot smitte til hjort, rådyr og elg. Det er likevel en adferdsmessig barrière fordi det er sjelden to ulike arter har direkte kontakt.

Et kritisk unntak er ved de rundt 600 salteplassene for sau, der flere arter møtes og også spiser jord. Salteplassene gjerdes derfor inn for å redusere smittefaren. Uansett, jo lengre tid det går, jo større er sjansen for spredning. Vi ønsker derfor jegerne i Nordfjella skitt jakt og lykke til!

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les mer om

  1. Jakt
  2. Villrein
  3. Dyr
  4. Mattilsynet
  5. Viten

Relevante artikler

  1. VITEN

    Flerdobling i antall villrein som må skytes for å unngå skrantesyken

  2. VITEN

    Skrantesyke hos villrein går ikke over av seg selv

  3. KRONIKK

    2000 villrein må utryddes i kampen mot skrantesyken | Pål Prestrud

  4. NORGE

    Smittsom skrantesyke bekreftet hos villrein på Hardangervidda

  5. VITEN

    Mange norske villrein er ikke villrein

  6. NORGE

    Utryddelsen av villrein i Nordfjella har startet