Ingen velger å bli syke. Men kulturell påvirkning forekommer. | Ole Jacob Madsen
Psykisk lidelser eksisterer ikke i et kulturelt vakuum.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
I Aftenposten har man i de siste ukene spurt om «[D]et er blitt kult å ha det vanskelig» etter stipendiat Janne Lunds kronikk «Nei, vi må ikke snakke om det».
Generalsekretær Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse reagerte mot påstanden om at det er blitt for mye åpenhet: «Vi får ikke psykiske plager eller symptomer av å debattere og ha mye om psykisk helse i media.»
Gundersen poengterer videre at det å snakke om det, kan normalisere psykiske plager og gjøre dem mindre skambelagt. Sant nok. Men hennes kontante avvisning demonstrerer også hvordan perspektiv som trekker i tvil åpenhet som et utelukkende gode, blir sett på som noe utidsmessig.
Påvirket av kulturen
For å forstå hvordan økt fokus på psykiske plager i den mediale offentligheten faktisk kan gi økt registrering av psykiske symptom, må vi ha klart for oss at de ikke eksisterer uavhengig av kulturen.
Selv den alvorligste av psykosene, schizofreni, som har en sterk genetisk komponent, er ikke upåvirket av kulturen, fra innholdet i vrangforestillingene til omgivelsenes syn på de rammede. Alle psykiske lidelser vil nødvendigvis uttrykkes, fortolkes og behandles via kulturens normer. Dermed vil også forhold som medieomtale virke inn på utbredelsen av ulike diagnoser, selv om det alene ikke er nok til at noen blir psykisk syke.
I studiet av såkalte kultursykdommer vektlegger man endatil hvordan noen sykdommer bare eksisterer innenfor bestemte tidsepoker.
Holbergprisvinner Ian Hacking beretter i boken Mad Travelers om franskmannen Albert Dadas (1860–1907) fra Bordeaux som er den første som fikk diagnosen «gal vandrer», eller dissosiativ tåketilstand (fugue), etter å ha lagt ut på daglige vandringer på opptil 7 mil. Mellom 1887 og 1907 fantes det en rekke slike tilfeller i Frankrike, Italia, Tyskland og Russland, bare for å forsvinne igjen.
Kan få økt spredning
Hacking har også studert hvordan Sverige opplevde rundt 400 tilfeller av et alvorlig tilbaketrekningssyndrom blant barn av asylsøkere fra eks-Jugoslavia og tidligere Sovjetunionen mellom 2001 og 2007 der flere både sluttet å snakke, bevege seg og ta til seg næring.
Lidelsene er høyst reelle kroppslige tilstander for de involverte, selv om Hacking også betoner hvordan slike lidelser kan få økt spredning når de blir kjent via jungeltelegrafen og media. Medisin og kultur, kropp og kognisjon, smerte og unnslippelse veves i hverandre i Hackings sinnrike modell.
Sykdomshierarki
Så hvorfor denne vegringen mot å anerkjenne at også kulturen og media spiller en rolle i utbredelsen av psykiske symptomer? En forklaring kan være at for mange psykiske lidelser har det vært en lang kamp for å få anerkjent lidelsen som en «ekte» medisinsk sykdom. Utsagn fra pasienter som er blitt fortalt at det «bare var noe psykisk», vitner om et slikt sykdomshierarki. Dermed blir også kulturelle perspektiv problematiske da de truer med å relativisere den hardt erobrede sykdomsstatusen.
Men dermed risikerer man å avfeie en rekke lidelsers kulturelle komponent, som igjen kan forhindre bedre forståelse og forebygging. Forhåpentlig har vi kommet et stykke videre fra å betrakte psykiske lidelser som tabu. La oss ikke gjøre kulturen til et nytt.
