Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Oppblomstringer av mikroalger ødelegger og setter milliardverdier i fare. Siden midten av mai har algen Chrysochromulina leadbeateri i havet utenfor Nordland og Troms tatt livet av mer enn 13.000 tonn oppdrettslaks. Dette er den mest omfattende fiskedøden forårsaket av giftige alger som noen gang har vært registrert i Norge.

Dette er encellede alger som svømmer i havet, en type planteplankton. De er mikroskopiske, bare 3–8 tusendels millimeter (mikrometer), men antallet kan være flere millioner i en liter sjøvann.

Bente Edvardsen, professor, Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.
Wenche Eikrem, førsteamanuensis, Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.

Fiskedød opp gjennom årene

Det er ikke første gang disse bitte små «dødsalgene» dreper fisk. For ganske nøyaktig 28 år siden blomstret den samme arten opp i det samme området, med 742 tonn død oppdrettslaks som resultat. Et betydelig volum tatt i betraktning datidens størrelse på norsk fiskeoppdrett.

Mange husker nok også overskriftene om algeoppblomstringer og fiskedød i Ryfylke i årene 1989-1995 og langs Skagerrakskysten i 2001.

Som algeforskere ble vi første gang vitne til skadevirkningene av algeoppblomstring i 1988. Den gangen var det oppblomstringen av en slektning, Chrysochromulina polylepis (nå Prymnesium polylepis), som drepte cirka 900 tonn oppdrettsfisk i tillegg til villfisk og store mengder bunndyr langs Sørlandskysten og den svenske Skagerrakskysten.

Algeoppblomstringen utryddet en hel årsklasse torskeyngel og var den mest omfattende giftige algeoppblomstringen som noen gang hadde vært registrert i verden.

Hvorfor blir de så giftige?

De opplagte spørsmålene som følger hendelser som dette er: Hvorfor skjer det, og hvordan? Hvorfor blomstrer akkurat disse algene opp? Og hvorfor blir de så giftige? Hvilke miljøfaktorer har vært avgjørende og er de menneskeskapte?

Som forsker med mikroalger som spesialfelt er dette noe av det vi forsøker å finne svar på. Det er ikke enkelt. Hver art har sine unike særtrekk og miljøtilpasninger. Av de cirka 700 hittil kjente mikroalgeartene langs Norges kyst vet vi i dag at omtrent 20 kan være giftige under visse forhold, men det er mye vi ikke vet når det gjelder giftproduksjonen.

Nøkkel til liv

Det vi derimot vet med sikkerhet, er at disse mikroalgene, og deres mange slektninger, er livsviktige. Mikroalgene danner ikke bare grunnlaget for livet i havet og næringskjedene som gjør det mulig for oss å høste viktige matressurser fra sjøen. De samme mikroalgene i havet produserer også halvparten av alt oksygenet vi puster inn, og tar hånd om mye av det CO₂ vi slipper ut.

I likhet med naturen på land «blomstrer» planteplanktonet i havet som følge av tilgang til lys og næringssalter. Det er en naturlig syklus i dette som alt liv i havet tilpasser seg. Blir oppblomstringen for tett og giftig kan vill fisk og dyreplankton ofte svømme unna. Oppdrettsfisk i merder kan ikke gjøre det. Det gjør havbruksnæringen sårbar.

Var ukjent før 1988

Før «algekatastrofen» i 1988 var Chrysochromulina ukjent for de aller fleste, og ingen visste at denne arten kunne være giftig eller danne slike oppblomstringer. Algeovervåkingen langs norskekysten, som ble startet året etter, viser at denne gruppen alger er vanlige i våre farvann. I dag kjenner vi til rundt 30 ulike Chrysochromulina-lignende arter i norsk kystvann.

Miljø-DNA-analyser utført ved Universitetet i Oslo tyder på at antallet er minst 90, og mange er fortsatt ukjente for vitenskapen. Hver sommer kan det være 1–2 millioner av dem i én liter sjøvann uten at de gjør skade. Under oppblomstringen i år ble det målt over 45 millioner individer pr. liter.

Chrysochromulina leadbeateri i lysmikroskop ved 1000 gangers forstørrelse. Mikroalgen har to svømmetråder og en heftetråd til å holde seg fast med.
Bente Edvardsen, Universitetet i Oslo

Vekstbetingelser viktig

Normalt er disse algene ikke giftige, eller kun svakt giftige, og forekommer i lave tettheter som ikke fører til dødelighet av fisk. Forskning på algen som førte til fiskedøden i Skagerrak 1988, viser imidlertid at giftigheten varierer med vekstbetingelser. For eksempel gir god tilgang på nitrogen i kombinasjon med begrenset mengde fosfor økt grad av giftighet. Planteplankton trenger vanligvis bare lys og næringssalter for å vokse.

Eksperimenter har vist at Chrysochromulina-arter også kan nyttiggjøre seg organiske oppløste stoffer som næring. Disse algene kan også spise bakteriene som ernærer seg av organiske stoffer i vannet.

Forskning viser også at dyreplankton unngår å spise det giftige planteplanktonet, som dermed får vokse i fred og kan utkonkurrere andre alger. Dette kan forklare de omfattende oppblomstringene på kort tid. Det betyr at vi ikke kan utelukke menneskeskapt påvirkning som bidragende årsak, i tillegg til naturlige forhold.

Mer kunnskap og overvåking

Men det er fortsatt mye vi ikke vet og forstår, både om alger generelt og om årsaker til oppblomstringer og grad av giftighet. For å finne årsakene trenger vi mer grunnleggende forskning og best mulig kunnskap. Chrysochromulina leadbeateri både fra årets oppblomstring og fra den i 1991 er blant de artene vi tar vare på og dyrker ved Universitetet i Oslo. Forsøk med disse og andre algekulturer kan avdekke under hvilke forhold de ulike algene vokser best og når de blir giftige.

Mer kunnskap, forebygging og økt overvåking er viktige tiltak for å unngå fremtidig fiskedød som følge av algeoppblomstringer. Det må til dersom Norge skal realisere sine ambisjoner som havbruksnasjon.