Viten

Våre fjerne slektninger i Himalaya

Hvordan har det seg at mennesker som bor i fjerne elvedaler i Vest-Himalaya har et utseende som er likt oss?

En ung gutt med blå øyne fra Kalash-stammen. Utseendemessig minner folket her om oss i Nord-Europa.
  • Lars Reinholt Aas
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.
Ung jente fra Kalash-stammen

Reisende som besøker fjellandsbyer nordvest i Pakistan, i øst-Afghanistan eller i indiske Himalaya, vil undre seg over befolkningens utseende. Her møter man barn og voksne med blå øyne og blondt hår, trekk man assosierer med helt andre deler av verden. Hvis en mann fra Kalash-stammen vandret nedover Karl Johan i vestlige klær, ville det være vanskelig å skille ham fra en etnisk norsk nordmann. Hvordan har det seg, at mennesker som bor i fjerne elvedaler i Vest-Himalaya har et utseende som tilsynelatende er mer likt det nordeuropeiske enn det sentral-asiatiske?Svaret på gåten finnes i lingvistikken og i opprinnelsen til de indoeuropeiske språkene.

Pontiske stepper

I boken «De indoeuropeiske språkenes historie» forklarer lingvisten Ola Wikander hvordan likhetene mellom de indoeuropeiske språkene tilsier at det eksisterte en felles kilde, et språk som vi i dag kaller for «proto-indoeuropeisk». Hvis man følger denne logikken må det også ha eksistert mennesker som snakket dette hypotetiske språket. Hjemlandet til denne mystiske folkegruppen er fortsatt ukjent, men den dominerende teorien plasserer dem på de Pontiske steppene sør i Russland.

Lars Reinholt Aas

Hjemlandet, ofte kalt urheimat , var springbrettet for de indoeuropeiske migrasjonene. For rundt 7000–5000 år siden vandret grupper vestover fra urheimat og inn i Europa. En vanlig tolkning er at disse menneskene var forfedrene til den europeiske bronsealderbefolkningen, og dermed også de fjerne kulturelle forfedrene til den senere norrøne kulturen i Skandinavia. Andre grupper fra det samme indoeuropeiske folket vandret mot sørøst. For mellom 4000 og 3500 år siden krysset de Khyber passet som binder sammen Afghanistan og Pakistan. Mens størsteparten av emigrantene fortsatte sin vandring nedover i det indiske subkontinentet, hoppet enkelte grupper av migrasjonen og slo seg ned i de dype elvedalene i Vest-Himalaya.

Det er i disse elvedalene vi møter igjen vårt blonde og blåøyde folkeslag. De såkalte dardisk -talende menneskene som lever i de samme områdene i dag stammer nemlig fra en av de aller tidligste migrasjonsbølgene. De høye fjellene og det ugjestmilde klimaet har sørget for at de har levd en isolert tilværelse helt frem til moderne tid. Dermed har både språk og kultur blitt bevart bemerkelsesverdig godt, og man kan spore fragmenter av trosforhold, ritualer og tradisjoner som er tusenvis av år gamle. I forlengelsen av dette oppstår spørsmålet: Kan vi finne likhetstrekk mellom deres kultur og vår kultur, på tross av den enorme tidsforskjellen? Eksisterer det et bånd mellom Skandinavia og Himalaya som har overlevd i flere tusen år, som resultat av en felles fortid på de Pontiske steppene?

Språklige og kulturelle likheter

At det finnes lingvistiske likheter er nærmest en selvfølge, siden vi deler den samme språklige grunnstammen. Det er likevel både merkverdig og fascinerende å tenke på at vårt nordiske ord for å late vannet «mige», som stammer fra det norrøne «míga», kanskje deler sin opprinnelse med det dardiske «mingens» eller «megha» som betyr «urinerende sky».

Men det finnes likheter mellom den norrøne og den dardiske kulturen utover de lingvistiske. La meg gi et eksempel fra mytens verden. En av de klassiske norrøne historiene forteller om hvordan Tor var ute og red med bukkene sine. Om kvelden søkte han husly hos en fattig bonde. Tor slaktet begge bukkene, flådde dem og kokte dem. Han bød bondefamilien på middag, på én betingelse: De måtte ikke ødelegge beina til dyret, men legge dem hele tilbake i geiteskinnet. Det gjorde de også, foruten Tjalve, bondens sønn. Han knakk opp et lårbein for å komme til margen. Da måltidet var over, løftet Tor hammeren over geiteskinnet og bukkene reiste seg hele og lys levende. Men den ene haltet stygt på bakbeinet. Tor forstod hva som hadde skjedd, og som bot tok han sønnen Tjalve og datteren Roskva, som fulgte ham siden.

Indo-europeisk ekspansjon.

Den norrøne myten har en parallell i Himalaya: En tradisjonell dardisk historie omhandler møtet mellom en jeger og guddommene på fjellet. Gudene inviterte jegeren hjem til seg. Det ble slaktet en fjellgeit i jegerens ære, og han fikk tildelt en del av lårbeinet. Når de hadde spist ferdig, brøt jegeren opp lårbeinet for å ete margen til dyret. Gudene ble opprørte og skrek: «Ikke ødelegg beina!». Jegeren visste ikke annen råd enn å erstatte det ødelagte beinet med en kvist. Etter måltidet ble beina til fjellgeiten samlet sammen i geiteskinnet, slik vi kjenner fra myten om Tor og Tjalve, og dyret stod opp igjen, levende som før. Det er vanskelig å tenke seg at det ikke er en sammenheng mellom den norrøne myten og den dardiske historien. Kanskje deler de to mytene et felles utgangspunkt, en urmyte, på samme måte som språkene deler en felles språklig stamme?

Fruktbarhetstreet

Det kan også trekkes linjer mellom tradisjonelle europeiske skikker og Dardiske tradisjoner. I vår europeiske kultur er for eksempel opprinnelsen til juletreet fortsatt relativt ukjent. Juletretradisjonen, slik vi kjenner det i dag, oppstod trolig under den tidlig tyske renessansen på 1500— eller 1600-tallet. Man antar forøvrig at skikken har en eldre, før-kristen bakgrunn: Trær og busker som ikke mister sine grønne blader om vinteren symboliserte de livgivende kreftene og fruktbarhet, en symbolikk vi kjenner fra norrøne kilder.

Veggmaleri fra Kalash-dalen.

Lignende oppfatninger finner vi hos den dardiske befolkningen i Vest-Himalaya i dag. Her blir einerbærtrær sett på som en av de reneste og helligste substansene som finnes. Veksten blir brukt i en rekke renselsesritualer, blant annet under vintersolverv-festivalen, Chaumos, også kjent som Chitrimas. I løpet av feiringen males einertrær på husveggene, der de symboliserer og uttrykker et ønske om fruktbarhet i året som skal komme. Siden einertrærne ikke mister sine blader i de kalde månedene, blir veksten brukt som fòr til buskapen om vinteren. Som følge av disse egenskapene er bartreet blitt uvurderlig for den dardiske befolkningen og regnes som ett av kulturens aller viktigste fruktbarhetssymboler.Det er altså ikke umulig at vår europeiske juletretradisjon og einerbærtreets hellige status i Vest-Himalaya deler et felles opphav, selv om denne kilden må ligge flere tusen år tilbake i tid.

Felles kulturarv

På samme måte som det indoeuropeiske språket har spredt seg med menneskenes folkevandringer, har sagn, tradisjoner og skikker fulgt migrasjonene mot både øst og vest. Til tross for den enorme tidsforskjellen har enkelte kulturelle fragmenter overlevd, fragmenter som gjør det mulig for oss å trekke en linje fra Skandinavia til Himalaya. Menneskene som lever i de dype fjelldalene, og som fortsatt forteller myter og praktiserer ritualer som er tusenvis av år gamle, gir oss en unik mulighet til å undersøke en periode i vår forhistorie som fortsatt er ukjent. Videre tverrfaglig forskning på dette fantastiske området i vestlige Himalaya vil uten tvil avdekke andre likheter og øke vår forståelse av vår felles indoeuropeiske kulturarv.

Les også

  1. Når pappa er i fengsel

  2. Livet med «verdens strengeste diett»

  3. Hvor er nyansene i fortellingen om Indias fattige?