Det italienske senatet gav seg selv 134 milliarder euro i sluttpakke.

Eller, det ble «sannheten» på nettet. Rent oppspinn sprer seg like lett som fakta.

• I Uviten skriver Nina Kristiansen, Kristian Gundersen, Øyvind Østerud og Simen Gaure hver uke om dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
  For lenge siden var det «søttitall», en obskur kognitiv svekkelse som la seg over hele landet. Datidens oppbyggelige ungdomsbøker handlet om «milljøkrisa, pattriarkatet og attomfrie soner».

I en slik bok leste jeg at plutonium er så farlig fordi et eneste atom kan rigge seg til i lungene og stråle i titusener av år så man får kreft og dør. Det er tull, når et plutoniumsatom har strålt én gang, ett klikk i en geigerteller, en prikk på en filmrull, er det ikke lenger plutonium. Men jeg trodde på det, og andre ting, også etter at jeg kunne nok til å vite bedre.

Moderne tøys

Nåtiden er også full av tull, det oppstår på ymse måter, kanskje er det spøkefugler, kanskje er det søttitall, eller kanskje noen har glede av å feilinformere. For eksempel ble det i 1998 publisert én forskningsartikkel som påviste at vaksiner forårsaker autisme. Artikkelen ble senere trukket tilbake av tidsskriftet da det fremkom at deler av den ikke var av denne verden, men et fantasifoster. Forestillingene om en vaksine-autisme kobling lever dog stadig videre, og fører til at en del foreldre ikke vaksinerer barna, med dertil hørende utbrudd av farlige sykdommer og døde barn. Opplysningstiden i revers.

Italiensk pølsevev

Det er ikke ordentlig tull før mange tror på det. Og da kommer vi til dagens tekst, hvordan spres tull og uviten? Noen forskere i USA, Frankrike og Italia har gått sammen om å studere hvordan tull spres gjennom Facebook, i artikkelen "Collective attention in the age of (mis)information" (som jeg forøvrig har plukket opp via Facebook). Deres anliggende er å få bedre kunnskap om «massiv digital feilinformasjon» som World Economic Forum har advart mot som en global risiko.

Som utgangspunkt har de tatt den italienske valgkampen i 2013, og sett på spredningen av ymse informasjon ved hjelp av hvem som har delt, trykket liker og kommentert på Facebook, blant ca. to millioner mennesker. En av de tingene som er analysert er spredningen av rent tullball: karikert aktivisme og bevisst feilinformasjon som såkalte trollgrupper lager med hensikt. Dette er så sammenlignet med spredningen av annen informasjon.

Som eksempel på tull nevnes et aktstykke som tørt opplyser om at senatet (angivelig etter forslag fra en navngitt ikke-eksisterende senator) har vedtatt (angivelig med høyere stemmetall enn antall senatsmedlemmer) en lov som sikrer politikerne som taper valget hele 134 milliarder euro, altså ti prosent av det italienske statsbudsjettet, for å skaffe seg en ny jobb.

Ukritisk spredning

De har funnet, kort fortalt, at opplagt tull sprer seg på samme måte som annen informasjon: i samme fart, med omtrent like lang levetid og samme intensitet. Det er ikke noe opplagt mønster. Selv om tullet produseres i engere kretser, og først spres, diskuteres og likes blant folk som er opptatt av konspirasjoner, skjulte makter og desslike, sprer det seg ofte til seriøse debattfora, og noen ganger til og med til politiske gatedemonstrasjoner i flere byer.

Man kan le av det, det er jo morsomt, men det er egentlig ikke noe å le av. Det er en massiv spredning av tull som påvirker folks liv, og forskningsartikkelen har vel å merke sett på opplagt tull, ofte selvmotsigende informasjon, ikke utstudert tull som er designet for å villede. Tenk på det neste gang du sprer en «faktabit» du har fått servert.