Slik ble vaksinedonasjoner til et maktspill under pandemien
Rike land prioriterte seg selv: De lovet å dele, men hamstret vaksinedoser og nektet å «ofre» noe før de hadde dekket egne behov.
Aldri har verden produsert så mange vaksiner som i fjor. Knappe to år etter at viruset ble oppdaget i Kina, er åtte ulike vaksiner mot covid-19 godkjent av Verdens helseorganisasjon (WHO), og flere enn 9,25 milliarder doser er satt.
Dette kunne ha vært tidenes suksesshistorie. Men fortellingen skjuler en enorm skjevfordeling av vaksiner som WHO har omtalt som et «vaksineapartheid».
Ved nyttår var under 10 prosent av befolkningen i de fattigste landene vaksinert, mot nesten 80 prosent i den rike delen av verden.
Vaksinedonasjon som nødløsning
Allerede tidlig i 2021 ble det klart at fellesinnkjøpsmekanismen Covax ikke ville klare å få tak i nok vaksinedoser til å sikre rettferdig fordeling. De rike landene hadde allerede støvsugd markedet, og legemiddelindustrien «tok ikke telefonen».
Vaksinedonasjon ble nødløsningen. Covax oppfordret rike land til å dele sine overskuddsdoser og lagde en mekanisme for effektiv og rettferdig fordeling av donerte doser.
Men for å lykkes var Covax avhengig av at giverland og vaksineprodusenter overholdt prinsippene i oppskriften for effektiv vaksinedonasjon.
Slik ble det ikke.
Giverlandene leverte sine overskuddsdoser sent, i små mengder og med korte utløpsdatoer. Noen av landene øremerket også dosene de donerte, til bestemte mottagerland og regioner.
Det ble vanskelig for mottagerlandene å planlegge vaksinering og all logistikken som følger med, og mange doser gikk til spille.
Hvorfor ble ikke vaksinedonasjon den rettferdige løsningen verden trengte? I en ny forskningsartikkel som nylig ble publisert, viser vi til fire grunner.
Vaksinenasjonalisme
Hovedgrunnen er at rike land fortsatte å prioritere seg selv: De lovet å dele, men hamstret vaksinedoser og nektet å «ofre» noe før de hadde dekket egne behov.
Dette gjelder også Norge. I januar 2021 lovet daværende utviklingsminister Dag Inge Ulstein (KrF) at Norge skulle dele vaksiner «parallelt» med utrullingen av vårt eget vaksinasjonsprogram. Likevel ventet regjeringen til høsten med å dele betydelige mengder vaksiner. Da var nesten 90 prosent av voksne nordmenn blitt fullvaksinerte.
Norge valgte til og med å beholde Johnson & Johnson-vaksiner i et beredskapslager gitt usikkerhet i levering av mRNA-vaksiner. Dette til tross for svært begrenset bruk av denne vaksinetypen i Norge og at den egnet seg godt til bruk i fattige land.
Vaksinediplomati
Vaksinedonasjon ble til et maktspill mellom land for å sikre diplomatisk innflytelse og anerkjennelse.
Kinas «vaksinediplomati» er blitt lagt merke til verden rundt. Landet var tidlig ute med både å selge og donere doser og kommuniserte effektivt for å synliggjøre sitt bidrag gjennom grandiose mottagelsesseremonier på flyplasser med landets toppledere.
I løpet av våren 2021 ble EU og USA frustrerte over Kinas vaksinediplomati og etterlyste mer synlighet for sine egne donasjoner. Som Kina begynte derfor også Covax å arrangere mottagerseremonier og delte bilder og lovord om giverlandene i sosiale medier, til tross for at disse giverne brøt Covax’ egne prinsipper om effektiv deling.
Giverlandene høstet også diplomatisk gevinst på flere toppmøter våren 2021 ved å love bort mange vaksinedoser. Kun få land har innfridd disse løftene. For eksempel har Storbritannia levert under en fjerdedel av det landet har forpliktet seg til.
Den norske regjeringen påsto å ha «innfridd sitt løfte å donere 5 millioner doser» på et tidspunkt hvor under halvparten av disse faktisk var blitt levert.
Kommersielle interesser
Den vestlige legemiddelindustrien har vært et talerør for vaksinedonasjoner som løsning på den globale skjevfordelingen av vaksiner. Industrien lovet allerede i mai 2021 å samarbeide med giverland for å gjøre dette mulig.
Vår forskning viser derimot at legemiddelindustrien har vært et viktig hinder for rettferdig og effektiv fordeling.
Industrien sørget tidlig for å kontraktfeste at giverland må ha samtykke fra vaksineprodusenten for å donere sine doser. Det måtte mange måneder med tøffe forhandlinger til for å få en avtale på plass som tillot donasjoner gjennom Covax. Dette er en viktig del av forklaringen på hvorfor nesten halvparten av alle dosene donert gjennom Covax i 2021 ble levert i årets siste måned.
Vaksinedonasjoner var en dobbel seier for legemiddelindustrien.
For det første fikk produsentene fortsette å prioritere leveranser til rike land som betaler fullpris for å donere doser videre, i stedet for å selge vaksiner billigere til fattige land.
For det andre ble ansvaret for mer rettferdig fordeling av vaksiner overlatt til rike land.
Designfeil i Covax-mekanismen
Vaksinealliansen Covax ble etablert som et samarbeid mellom offentlige og private aktører, basert på frivillig deltagelse og prinsipper. Måten Covax er organisert på, har gjort det vanskelig å innfri løftene om rettferdig og effektiv vaksinefordeling globalt.
Dersom «partnere» i Covax ikke samarbeider eller stikker kjepper i hjulene for Covax, medfører dette ingen negative konsekvenser for partneren det gjelder.
Covax roser derimot samarbeidspartnerne, til og med når de ikke leverer som de lovet. På samme måte er det ingen som stilles til ansvar når Covax ikke leverer tilstrekkelige resultater.
Et annet problem med Covax er manglende åpenhet.
Dette er særlig problematisk siden institusjonen har fått milliarder i offentlig støtte. Ingen i Covax ville for eksempel svare på våre spørsmål om vaksinedonasjoner. Referater fra de viktigste møtene er ikke offentliggjort.
I tillegg er alle avtaler med industrien hemmelige. Vi vet ikke hvor mye Covax betaler for sine vaksiner, hvilke betingelser som følger med leveranser, eller hvor mye legemiddelindustrien har fått i tilskudd for opptrapping av produksjon og utvikling av nye vaksiner.
Norge, som alle andre Covax-deltagere, har signert en taushetserklæring som hindrer innsyn.
Forhandlingene om en ny global pandemiavtale foregår nå for fullt for å styrke beredskapen for den neste pandemien. Forskningen vår viser at det er viktig med klarere spilleregler, åpenhet og mekanismer for å holde land, selskaper og institusjoner ansvarlige.
Dette innlegget er blitt oppdatert 24. februar kl. 11.40 med enkelte endringer ettersom det var feil versjon av teksten som først ble publisert.
