Viten

Litteraturkritikkens angst for det biografiske | Erik Bjerck Hagen

Romanens eventuelle «levende modeller» vil naturligvis kunne føle uvilje mot fremstillingen, men de kan ta til motmæle, trøste seg med at det «bare er en roman» eller se det som et kompliment at de er blitt til god litteratur, skriver Erik Bjerck Hagen om Vigdis Hjorts roman Arv og Miljø.

Vigdis Hjorths roman ville neppe ha fått høyere etisk verdi om den hadde vært mer fiksjonalisert.

  • Erik Bjerck Hagen, professor, allmenn litteraturvitenskap, Universitetet i Bergen
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Som Ingunn Økland er inne på i sin artikkel «Forfattere er som andre folk» (Aftenposten 13. november), går den store debatten om litteraturens bruk av levende modeller også til kjernen av litteraturforskningens prinsipper og selvforståelse.

Erik Bjerck Hagen er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Han er redaktør av Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, og har utgitt flere bøker: blant annet Hva er litteraturvitenskap (2003). Han er valgt inn i Det Norske Videnskaps-Akademi i gruppe for litteraturvitenskap.

Dagens mest utbredte litteraturkritiske holdninger springer ikke ut av noen dyp forståelse av denne forskningens historie, og de er mindre opplagte enn mange kritikere synes å tro. Dette har avgjort satt et preg på diskusjonen om Vigdis Hjorths roman Arv og miljø.

Ikke meg og jeg

Moderne biografisk litteraturkritikk går tilbake til det vi nå kaller romantikken. Da kunne poeten og kritikeren Samuel Taylor Coleridge si at Milton «er til stede i hver linje av Paradise Lost.» I Norge hevdet Nicolai Wergeland likeledes at det i alle Shakespeares replikker og skikkelser finnes en «Grundtone som er Forfatteren eiendommelig».

Her som i så mye annet var Wergeland på kollisjonskurs med Welhaven. Sistnevntes biograf, filosofen Arne Løchen, skriver: «[Welhaven] blev ikke træt af at fremhæve, at kunstverket er selvstendigt; kun for sin egen skyld staar det der.» Ikke for noen pris ville Welhaven ha kalt et dikt «Mig Selv» – og iallfall ikke begynt det på den måten Henrik Wergeland gjorde: «Jeg i slet Lune, Morgenblad?»

Camilla Collett (1813-1895).

Henriks søster, Camilla Collett, skrev Norges første ordentlige roman, som også er en av de beste og mest selvbiografiske. Sentrum i kjærlighetstragedien Amtmandens Døttre (1854/55) bygger på Camillas ulykkelige forelskelse i Welhaven, Wergeland-familiens hovedfiende.

Riktignok tok det en stund før dette ble offentlig kjent, men Camilla hadde ingenting imot å bli lest biografisk. Selv om hun mente at det ikke går an å bruke diktingen til å «slutte hen paa Digtrene», la hun til at «det er gjennem Digterne, man skal tilegne sig Digtningen og lære at forstaa den ret.»

«Jeg er hidsig som fanden»

Den robuste wergelandianer Bjørnstjerne Bjørnson hadde små problemer med å plassere seg selv midt inne i egen dikting. I sitt tidlige generaloppgjør med Welhaven og hans generasjon anklaget han sin melankolske forgjenger for å bære sin «bitre, sønderflængende Livsanskuelse» som bare en overflatisk «Søndagsdragt, den han trækker paa, hvergang han skal ud i Digt.»

Plasserte seg selv midt inne i egen dikting: Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910).

Ti år senere slaktet Bjørnson Ibsens Brand for å være tilsvarende uoppriktig. Konkurrentens verk var ødelagt av «Tvivl, Spidsfindighed, forceret Exercits.» Bjørnson foretrakk å identifisere seg fullt og helt med sine skikkelser. Han ergret seg stygt da han ble portrettert og uthengt i Ibsens komedie De unges Forbund (1869), men beroliget seg selv og andre med at «jeg er hidsig som fanden, men hævn-gærrig, er jeg ikke, når ingen kommer mig ivejen de første 10 timer.»

Ansvar og moral

Med det personlige nærvær i kunsten fulgte også moralen, ansvaret og tendensen: Da Bjørnson mottok Nobelprisen i 1903, sa han i Stockholm at han alltid hadde villet formidle «Livets Overskud», men også den «urgamle Erfaring om, hvad som skader, og hvad som gavner».

Han konkluderte: «Jeg er ikke en af dem, som tror, at alle har Ansvar, men Digtningens og Kunstens Dyrkere intet. Jeg mener tvertom: den har det største, fordi den foran er med at aabne Veiene og ordne Toget.»

Jeg er ikke en af dem, som tror, at alle har Ansvar, men Digtningens og Kunstens Dyrkere intet.

Også Ibsen kunne si ting som at "Brand er mig selv i mine bedste Øjeblikke," men stort sett er han welhavenianer, om enn mer gåtefull. Han mente iherdig at hans skandaløse Gengangere (1881) ikke ga det minste tegn på hva som var opphavsmannens egne oppfatninger, og han lot til å være fornøyd med at kritikken fant mindre og mindre ut av hans senere skuespill. Denne distansen tjente ham godt i det tjuende århundret, som i tiltagende grad skulle bli ibsensk mer enn bjørnsonsk, også med tanke på litteratursyn.

I Wergelands og Bjørnsons tegn

Den norske litteraturforskning frem mot 1940 stod imidlertid i Wergelands og Bjørnsons tegn. Perioden har litt misvisende blitt kalt «historisk-biografisk».

Alt man vet om familien Wergeland og Welhaven er godt egnet til å styrke romanen som litterær opplevelse, men ingenting av dette hindrer at man også ser romanens allmenne samfunnskritikk, skriver Erik Bjerck Hagen.

Det er riktig at mye grunnleggende historisk og biografisk kunnskap ble etablert i denne perioden, men det er ikke riktig at man i naiv eller utilbørlig grad tolket de litterære verk som uttrykk for forfatterens liv.

Forskerne brukte de biografiske studier til å kaste så mye lys over bøkene som overhodet mulig, men de skjønte at romanforfattere også fiksjonaliserte. De forstod dessuten godt at det å lese et litterært verk er en kompleks blanding av kvalitetsvurdering, fortolkning av tekstlige mønstre og innplassering i den tilgjengelige kunnskap om verk og forfatter.

«Ingen av mennene i boken er skapt og blitt til innenfra, slik som Sophie og flere andre av kvinneskikkelsene, – bare i dem kunne Camilla Collett gi seg selv helt,» skriver Francis Bull om Amtmandens Døttre.

Betyr dette at romanen reduseres til ren selvbiografi? Selvsagt ikke.

Betyr dette at romanen reduseres til ren selvbiografi? Selvsagt ikke. Alt man vet om familien Wergeland og Welhaven er godt egnet til å styrke romanen som litterær opplevelse, men ingenting av dette hindrer at man også ser romanens allmenne samfunnskritikk.

Moral gikk av moten

Etter krigen endret litteraturforskningen karakter, ikke minst med impulser fra amerikansk nykritikk. De spenningsfylt mønstre i den litterære teksten selv ble nå det sentrale anliggende. Biografi ble sett på som noe tyngende og unødvendig. Tendens, moral og ansvar gikk av moten. Litteraturen hadde sitt eget språk, som ikke måtte forveksles med sakprosaens eller pressens. Modernismens litteratur fikk sitt fulle gjennombrudd og syntes å kreve en egen moderne lesemåte.

Tendens, moral og ansvar gikk av moten. Litteraturen hadde sitt eget språk

I ettertid er det minst tre bemerkelsesverdig trekk ved dette skiftet i litteratursyn. Det første er hvor godt «revolusjonen» lyktes. Nykritikken ble i sin tur kritisert og supplert av andre litteraturteoretiske retninger, men den gamle historiske forskning ble i denne prosessen så å si glemt, selv om Francis Bull var TV-stjerne på 1960-tallet.

Professor Francis Bull (i midten) sammen med forfatter Agnar Mykle og direktør Harald Grieg. Bildet er tatt før Høyesteretts vurdering av Mykles bok Sangen om den røde rubin. Boken ble konfiskert og forbudt i 1957, men Høyesterett frikjente året etter forlag og forfatter.

Det andre er at det lyktes de unge å etablere seg som mer vitenskapelige enn de gamle. Det nøyaktig å nærlese en litterær tekst ble med ett ansett som en mer pålitelig kilde til kunnskap enn det å vite alt om litteraturen, inkludert dens kulturelle, historiske og biografiske bakgrunn.

I dag er det lett å se at dette er en fiksjon: Det er ikke mer vitenskapelig å foreslå en sammenheng mellom to ulike tekststeder enn det er å foreslå en sammenheng mellom et tekstlig faktum og et biografisk faktum. Tolker man en tekst som et spill av interne strukturer, fører det til ett gitt sett av konklusjoner, som alle kan diskuteres.

Nøyaktig det samme gjelder hvis man leser historisk og mer biografisk. Vitenskapeligheten ligger ikke i den ene eller andre lesemåten, men i evnen og viljen til rasjonelt å føre diskusjonene.

Lover og lesekontrakter

Det tredje bemerkelsesverdige resultat av litteratursynskiftet etter krigen er at så mange kritikere, forfattere og forskere fortsatt tror på det.

Ennå regnes det som nærmest suspekt dersom en kritiker skulle blande inn for mye biografi i en anmeldelse, eller om hun skulle snakke for mye om egne følelser, eller om hun forsøker å definere og krangle med verkets tendens og moral. De welhavenske og nykritiske prinsipper er blitt til lover og til «lesekontrakter». Det følger tydeligvis en egen moral med dem.

Ennå regnes det som nærmest suspekt dersom en kritiker skulle blande inn for mye biografi i en anmeldelse

Dersom man ikke respekterer kontraktene «roman» og «fiksjon», er man ikke bare gammeldags, usofistikert og uvitenskapelig, men også en ufin grafser i andres privatliv.

Skriver Vigdis Hjorth om egne traumer, bør hun ha ros for det, skriver Erik Bjerck Hagen.

Syv teser om Arv og miljø:

Opp mot dette er det imidlertid fullt mulig å fremheve linjen som går fra familien Wergeland via Bjørnson til Francis Bull og hans likemenn. Gjør man det, kan man for eksempel foreslå følgende syv teser om Vigdis Hjorths roman Arv og miljø:

1. Det er ingenting ved romanen som roman som svekkes ved at innholdet er sant. Skriver Hjorth om egne traumer, bør hun ha ros for det. Klarer hun samtidig å allmenngjøre sine erfaringer, bør hun ha tilleggsros. Colletts banebrytende roman viser her vei.

2. Det er ingenting galt ved Aftenpostens påpekning av at et fotografi i romanen er identisk med et fotografi av forfatterens egen far. Dette er ikke grafsing, men en interessant opplysning som styrker bokens autentisitet.

3. Selv om romanen leses selvbiografisk, kan man ikke slutte at den er ufiksjonalisert. Åpenbart representerer den også bare forfatterens versjon av de fortalte hendelser. Man blir nysgjerrig på alternative versjoner. Når og hvis de lanseres, kan de komme til å styrke eller svekke romanens troverdighet og kvalitet.

4. Dersom Aftenpostens undersøkende journalistikk skulle skremme andre forfattere fra ukritisk å bruke selvbiografisk materiale, kan dette være et gode. Den etiske refleksjon hører uansett med: for forfatter, forlegger og leser.

5. Romanens eventuelle «levende modeller» vil naturligvis kunne føle uvilje mot fremstillingen, men de kan ta til motmæle, trøste seg med at det «bare er en roman» eller se det som et kompliment at de er blitt til god litteratur. Bjørnsons kvalitetstest (i Nobelpristalen) gjelder også for slike lesere: «Vi må faa vort Mod paa Livet styrket, ikke minsket.»

6. Det står enhver leser fritt å moralisere over både roman og forfatter. Støtes man av den eller den fremstilling, sier man fra. Den type krangel tar ingen god roman skade av. Jo mer en roman bruker levende modeller til å «sparke nedover», desto mer kritikk fortjener den.

7. Hjorths roman ville neppe ha fått høyere etisk verdi om den hadde vært mer fiksjonalisert. Selve dens traumatiske kjerne ville uansett ha vært der, og med det alle muligheter for gjenkjennelse, identifikasjon og spekulasjon.

Les også disse sakene fra høstens store litteraturdebatt:

Les også

  1. Vigdis Hjorth: – Aftenposten liker ikke at jeg henger ut pene vestkantfamilier

  2. Vigdis Hjorth beskriver detaljer fra den virkelige farens begravelse i sin siste roman

  3. Ingunn Økland: Vigdis Hjorths litterære metode

  4. Anmeldelse: Vigdis Hjorth med feberhet incesthistorie

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Vigdis Hjorth