Viten

Scener og teatre har økte utgifter men mindre besøk

Kuttene i Kulturrådets innkjøpsordning har satt sinnene i kok. Dette er regjeringens første varsel om en ny retning i norsk kulturpolitikk der pengebruken til den forrige regjeringen skal bremses. Men hva hjelper det å kutte en budsjettpost på fem millioner kroner når de store summene finnes helt andre steder?

Den rødgrønne regjeringens «kulturløft» doblet bevilgningene til kulturformål fra fem til ti milliarder på syv år. Bildet er fra forestillingen <i>Alveberg på drømt hav </i>på Den Norske Opera. Trygve Indrelid

  • Knut Løyland
  • Bård Kleppe
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

I fjor leverte Engerutvalget sin utredning om norsk kulturpolitikk. Utredningen var på mange måter en oppsummering og evaluering av den rødgrønne regjeringens kulturpolitikk der hovedmålsettinga var at en prosent av statsbudsjettet skulle gå til kultur.

Da de i fjor innfridde det såkalte «kulturløftet» hadde de samlede bevilgningene til kulturformål over statsbudsjettet blitt doblet fra fem til ti milliarder norske kroner på åtte år.

Omvendt Robin Hood-effekt

Bård Kleppe

Knut Løyland Telemarksforsking

I utredningen pekte man også på noen særskilte utfordringer for kulturpolitikken på 2000-tallet. En av disse omhandler kostnadsveksten ved de store kulturinstitusjonene. Med referanse til en rapport kulturøkonomene Vidar Ringstad og Knut Løyland skrev i 2002, slår utredningen fast at institusjonene for performativ kunst opptar en stadig større andel av det statlige kulturbudsjettet uten at deres samlede publikumsgrunnlag utvides.Det pekes også på at det er klare sosiale skjevheter i publikummet som benytter seg av dette kulturtilbudet. Støtten kan dermed framstå som en «omvendt Robin Hood-effekt» der skatteinntekter fra folk flest brukes til å subsidiere et kostbart kulturtilbud for ressurssterke grupper.

Dette er sterke ord i en offentlig utredning, men det har likevel ikke avstedkommet en særskilt debatt. Størrelsen på tildelingene til scenekunstinstitusjonene tilsier at denne studien fortjener mer oppmerksomhet. Støtten til de tre nasjonale teaterinstitusjonene Nationaltheatret, Det norske teater og Den Nationale Scene utgjør til sammen 450 millioner kroner årlig. Om man inkluderer Den Norske Opera og Ballett, passerer de fire institusjonene en milliard norske kroner, om lag ti prosent av det totale kulturbudsjettet.

Nedgang i publikum

Analysen kulturøkonomene gjennomførte baserte seg på tall fra norske institusjonsteatre fra 1972 fram til 1999. Her gikk de gjennom besøkstall, antall produksjoner, antall forestillinger, antall ansatte og økonomiske nøkkeltall for alle teatrene med tilskudd over statsbudsjettet.

Det store bildet som presenteres er et teaterfelt der alt har økt med unntak av publikumstallene. Besøket har vært stabilt til tross for at antall statlig finansierte teaterinstitusjoner har økt fra syv til 18 i samme periode. Videre viser studien at kostnadene har økt kraftig. Kostandene per forestilling har økt med én prosent årlig, mens kostnadene per publikummer har økt med to prosent årlig. Dette betyr at kostnadene pr. publikummer over 25-årsperioden har økt med om lag 60 prosent. Dette høres ikke så avskrekkende ut, i og med at kostnadsnivået generelt har økt mye i Norge.

Men disse økningene skyldes ikke økte lønnskostnader, flere ansatte, flere teatre, flere forestillinger, flere produksjoner eller andre forhold de har informasjon om. Alt dette er inkludert i beregningene. Økningene må skyldes forhold man ikke har informasjon om.

I samme periode har det også vært en sterk økning i antall barneforestillinger. Selv om dette har vært en kulturpolitisk ønsket utvikling, innebærer det likevel at teateret har fått en ny publikumsgruppe og at besøket i den voksne målgruppen dermed har sunket. Økonomien i barneforestillingene er også bedre enn i forestillinger for voksne, dermed ville kostnadsutviklingen vært ytterligere dramatisk dersom man kun analyserte forestillinger for voksne.

Bekymringer for over ti år siden

En kjent utfordring for scenekunstinstitusjoner og annen arbeidsintensiv produksjon, er Baumols sykdom. Denne «sykdommen» impliserer at produksjon av arbeidsintensive tjenester, med begrensede muligheter for produktivitetsforbedringer, vil bli dyrere enn i sektorer der produktivitetsforbedringer er mulige. Grunnen er at begge sektorer konkurrerer om den samme arbeidskraften, og produktivitetsforbedringer vil drive lønningene opp i de sektorer der slike forbedringer er mulig. I scenekunsten vil slike muligheter være mer begrensede, men lønnskostnadene vil likevel øke på linje med andre deler av økonomien.

Løyland og Ringstads konklusjon ga særlig grunn til bekymring. Analysen viste at Baumols sykdom ikke hadde vært noe stort problem for norske institusjonsteatre i den perioden som ble studert. Dette hadde primært sammenheng med at lønnsutviklingen for teateransatte har vært beskjeden. På bakgrunn av dette lanserer de sin bekymring, som Engerutvalget altså har grepet fatt i: Dersom lønnsutviklingen i norske teater skal følge den generelle lønnsutviklingen i samfunnet, vil vi utover på 2000-tallet få en dobbel sykdom hvor effektiviseringsreduksjonen omtalt ovenfor fortsetter samtidig som Baumols sykdom slår inn for fullt.

Vil ikke besvare spørsmålet

Dette var altså kulturøkonomenes bekymring i 2002. Hva er så situasjonen i dag, snart tolv år etter? Har denne doble sykdommen slått til med sine eventuelle økonomiske konsekvenser? Det umiddelbare svaret er at det vet vi ikke nok om. Teatrene hevder selv at de opplever stadig økte utgifter for å dekke pensjonsforpliktelsene overfor sine ansatte, men dette kan jo være nettopp være en indikasjon på at Baumols sykdom er under utvikling. På tross av en rekke utredninger om norsk kulturpolitikk, finnes det ingen initiativ fra politisk hold med ambisjoner om å besvare slike spørsmål. Det til tross for at scenekunsten utgjør en vesentlig andel av det statlige kulturbudsjettet.

Vi kan likevel nærme oss svaret noe overfladisk dersom vi følger besøkstall og totale utgifter ved de tolv største teatrene i landet i perioden 1972 til 2011. I 1972 eksisterte kun fem av disse 12 teatrene, likevel ser vi at det totale besøket kun har steget med 16 prosent i hele perioden. Begrenser vi oss til å undersøke de fem teatrene som eksisterte i 1972, har besøket sunket med 10 prosent. Utgiftene har, som Løyland og Ringstad påpeker, steget jevnt og trutt gjennom hele perioden. Samtidig ser vi tegn på at utgiftene har økt ytterligere utover på 2000-tallet.

Uten at vi har foretatt noen grundige analyser av disse tallene kan det se ut som om dette nettopp dreier seg om en slik dobbel sykdom ved at Baumols sykdom gjør seg gjeldende samtidig som effektiviteten er ytterligere redusert. Det store spørsmålet blir da om de rødgrønnes kulturløft ikke bare har vært et løft for kulturen men vel så mye en statlig kompensasjon for ineffektiv drift av offentlige kulturinstitusjoner.

Mest og best teater?

I den kulturpolitiske debatten er ikke effektivitet et ord man ofte bruker. Kunstens mål er ikke å være effektiv. Likevel er det betimelig å spørre om kulturpolitikken på en eller annen måte bør være det. Det overordnede målet i kulturløftet handlet om penger. En prosent av statsbudsjettet skulle tilfalle kulturen. Samtidig skulle en rekke områder styrkes. Det var derimot ikke noe mål at for eksempel flest mulig personer skulle gå i teater, i opera eller på klassiske konserter. Sammenligner vi dette med andre politikkområder blir paradokset tydeligere. Det hjelper ikke å bevilge mer penger til vei dersom veiutbyggingen uteblir.

Her skal det tillegges at antall publikum ikke er det eneste målet med en scenekunstpolitikk, men det er likevel interessant at man så entydig har fokusert på statlige overføringer til institusjonene heller enn å vurdere hvorvidt dagens scenekunstpolitikk faktisk gir mest og best teater for pengene.

Trenden må snus

Dersom skuespillere og andre ansatte skal få en anstendig lønn også i tiden framover, er det lite som tyder på at kostnadsøkningen vil bremse. For at ikke resten av kulturlivet skal lide under dette, er det god grunn til å framskaffe mer kunnskap om denne kostnadsøkningen og hva som bidrar til denne. Bare på den måten kan institusjonene og kulturpolitikerne ta de grep som må tas for å snu denne trenden.

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Fram til no har teatra faktisk ikkje vore dei som treng hjelp mest

  2. KULTUR

    Sarah Sørheim: Da Trine Skei Grandes pressekonferanse var over, sto én tydelig taper igjen

  3. KULTUR

    Kulturlivet ønsker rødgrønt løfte velkommen

  4. DEBATT

    Gratis scenekunst kan styrke demokratiet

  5. KULTUR

    Denne forestillingen fikk Danse-Norge til å ryke i tottene på hverandre

  6. KULTUR

    Samisk kulturliv fortviler: teateret preget av vannlekkasjer, setningsskader, mugg og råte