Ubrukelige kvalitetsmål i forskningen | Øyvind Østerud
Når fortjener vitenskapen tillit?
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Øyvind Østerud, Atle Fretheim og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Norges forskningsråd fikk nylig gjennomført en studie av hvilken tillit befolkningen har til forskning, med blandet resultat. En viss skepsis er berettiget. Forskningen er foreløpig og prøvende, og det er feil å tro på forskning.
Så langt har de skeptiske rett. Usikker og ubekreftet forskning er likevel ikke et argument for å tro på noe annet. Det er tvert imot et argument for bedre begrunnet kunnskap.
Svake sammenhenger
De siste fem årene har det vært en internasjonal debatt om at mye fagfellevurdert og publisert forskning ikke lar seg reprodusere. Svært mange resultater blir ikke bekreftet i nye, uavhengige studier. Det gjelder i medisin og naturvitenskap som i samfunnsfag.
Noe av forklaringen er at sammenhengene er såpass svake at de brister i nye analyser, eller at de ikke holder under endrede vilkår.
Minst like viktig er de sosiale mekanismene. Det er ikke overraskende at jo sterkere de finansielle eller andre utenforliggende interessene er, jo mindre pålitelig blir forskningen.
Mer overraskende er det at populære emner med stor sammenstimling av forskergrupper, ofte gir mindre pålitelig forskning. Tidspresset blir stort og konkurransen om raske resultater hard.
Publiseringspress og jakt på spektakulære funn svekker kontrollen med offentliggjøring.
Positive og spektakulære funn mer etterspurt
I tidsskriftene er positive og spektakulære funn mer etterspurt enn negative resultater og nitid etterprøving, fordi det gir større oppmerksomhet og flere siteringer. Jakten på siteringer har vært sammenlignet med amerikanske advokater som flokker seg bak hylende sirener i jakten på klienter – «ambulance chasing».
Sosiale medier har betydning for noen av mekanismene i forskningen. En effektiv strategi for økt oppmerksomhet er deltagelse i Facebook-grupper med kjente forskere på eget felt. Det gir informasjon og ideer, og det er effektiv markedsføring av egne publikasjoner.
Fint i og for seg, men det kan forsterke faglig gruppetenkning fordi barrièren for kritisk distanse til virtuelle venner blir høyere. Nedsiden kan være gruppen som ekkokammer, forsterket av ønsket om bytte av siteringer.
Formidlingsdilemma
De ordinære mediene er også en sosial mekanisme som kan virke forstyrrende og underminere tilliten til forskning. La oss kalle det formidlingsdilemmaet. Medieoppmerksomhet krever spissformuleringer og overdrevne løfter. De nødvendige forbeholdene og redegjørelsen for den nitide og usikre etterprøvingen forsvinner. Både i massemediene og i de vitenskapelige tidsskriftene har det spektakulære forrang, selv om det skulle vise seg å love for mye.
Les også: Kan vi stole på undersøkelsen om forskningsformidling? | Ottar Hellevik
Hverken gruppetenkning, ekkokamre eller jakten på oppmerksomhet er nytt i forskningen. Det er heller ikke nytt at uholdbare resultater og overdrevne løfter slår tilbake på lengre sikt. Det som er nytt er at omfanget av oppmerksomhet blir brukt som kvalitetsmål både innad i fagmiljøene og blant bevilgende myndigheter.
Strategisk tilpasning til dette er i økende grad nødvendig i konkurransen om vitenskapelige stillinger. Dermed kommer markedsføring på paradoksalt vis i sentrum av forskningsprosessen. Det fører til svekket konsentrasjon om etterprøving, reduserte krav til pålitelighet, manglende kritisk distanse til egne metoder og resultater.
En negativ opinion får økt grunn til mistillit.
