De er blant de siste som snakker kalamang. Den samme språkdøden kan ramme Norge.

«Kan du ta med mine sigaretter mot innlandet?» På norsk høres det rart ut, men heldigvis er ikke alle språk like.

Jeg føler meg ekstremt ubekvem. Jeg har diaré, myggstikk over hele kroppen og svetter så det renner.

Jeg har mistet et fly og et bankkort i et land jeg aldri har vært i før, og i en by der ingen snakker engelsk.

Jeg er masterstudent i lingvistikk ved Universitetet i Oslo og er på vei til Karasøyene ved Ny-Guinea i Indonesia. Der snakkes det et språk som ingen har kartlagt før og som holder på å dø ut: kalamang.

PS: Hør språket i klippet nederst i saken.

Året før hadde jeg kontaktet professorer som driver med beskriving av truede språk, fordi jeg ville gjøre det samme.

De sa jeg måtte dra til Ny-Guinea, der det snakkes mer enn 1000 språk. Mange av dem vet vi ikke noe særlig om. Jeg fikk velge: fjell eller kyst. Uten å tvile svarte jeg at jeg ville til sjøen. Jeg hadde aldri vært i tropene, og ideen om en tropisk strand virket fristende.

Da jeg kom frem til Karas, solbrent og kvalm etter fire timer på sjøen, skjønte jeg at det kanskje var en feilvurdering.

Eline Visser er forsker ved UiT Norges arktiske universitet.

Oppdage struktur

Fra soloppgang til solnedgang var jeg overopphetet, og jeg tenkte ikke engang på å sette meg på stranden. Men jeg hadde da heller ikke kommet for å feriere. Nå skulle jeg kartlegge kalamang.

Jeg begynte med en ordliste. På indonesisk, det nasjonale språket som jeg hadde lært, spurte jeg folk hvordan man sier banan, hus, du, å gå, å spise, grønn og mange andre ting.

På den måten fikk jeg en idé om hvilke lyder brukes til å bygge ord og hvordan de kombineres. Det er dette mye språkvitenskap handler om: å oppdage og beskrive struktur i språk.

Når vi lærer et fremmedspråk, husker vi gjerne alle unntak – det som gjorde det så vanskelig å mestre fransk uttale eller tyske verb. Men alle språk har også utrolig mange regler. Ikke bare for hvilke lyder som får stå ved siden av hverandre, men også for hvilken rekkefølge ord kommer i, og hvordan de bøyes.

Det som er gøy, er at alle språk har litt forskjellige regler.

Banan-at spise

Da jeg hadde min ordliste, spurte jeg om oversettelser av enkle setninger: jeg går, han ser det grønne huset, du spiser en banan.

Da oppdaget jeg at verbet kommer sist i alle setninger, at verb ikke bøyes for person, at det ikke finnes bestemte eller ubestemte artikler og at adjektiver og substantiver heller ikke bøyes.

Derimot må man markere objektet, som du kanskje husker fra tysk eller latin. Det gjør man ved å henge «at» på objektet.

På kalamang sier man altså ting som «jeg gå», «han grønn hus-at se» og «du banan-at spise».

Hvilken glede det var å oppdage denne strukturen!

Jeg fortapte meg fullstendig i det språkvitenskapelige puslespillet og kom hjem etter to måneder med mer enn nok data til å skrive en masteroppgave.

På havsiden av kjelen

Jeg lengtet etter å lære mange flere kalamang-regler. Så jeg begynte på en doktorgrad.

Jeg var ikke blitt vant til varme, fukt, mygg og ensidig mat. Men jeg hadde blitt veldig glad i det lille øysamfunnet, og det var gøy å lære en annen kultur å kjenne. Jeg visste at de er muslimer, men oppdaget at de også tror på mange forskjellige ånder.

Derfor måtte man stenge alle dører og vinduer da det mørknet, selv om husene med bølgeblikktakene ikke var kjølt ned ennå.

Etter tre feltreiser til, rett før koronaviruset kom, hadde jeg nok data til å skrive en bok med de viktigste kalamangreglene: en grammatikk.

I den skriver jeg for eksempel om hvor viktig hav og land er når man snakker om retning. Samtaler på kalamang er fulle av setninger som «kan du ta med mine sigaretter mot innlandet?»

Hav og land kan også brukes i stedet for ord som venstre og høyre eller bak og foran. Man kan for eksempel si «din kniv ligger på havsiden av kjelen».

Kanskje ikke så rart når man lever så nær sjøen, og når den spiller en så viktig rolle som den gjør i kalamangtalernes liv!

Dør ut

Nå finnes det ikke bare grammatikken, men også et arkiv med masse fine videoopptak, og en liten ordbok.

Tilsammen viser disse materialene bare en del av språket kalamang. Likevel gir det fremtidige generasjoner av forskere og andre interesserte et godt inntrykk av hvordan språket har sett ut.

For kalamang forsvinner, det er jeg ganske sikker på. De yngste som kan flytende kalamang, er i 30-årene. Mange gifter seg med en ikke-kalamangtalende, og da snakker de heller indonesisk med hverandre og med barna sine.

Hvis ingen begynner å lære bort kalamang på alvor, så dør den siste morsmålsbruker om 40–50 år.

Høres dette scenarioet fjernt ut? Som noe som bare skjer i jungelen?

Tenk igjen.

Du kjenner helt sikkert folk med foreldre eller besteforeldre som snakket bredt setesdalsk, jærsk eller trøndersk, men som selv snakker noe som ligner mest på standard østnorsk.

For ikke å snakke om skandinaviske språk som kvensk, tornedalfinsk, umesamisk, skandinavisk romani, älvdalsk og gutamål.

Er det farlig at de blir borte?

For vitenskapen er det i alle fall det. Det empiriske grunnlaget for lingvistikken blir mindre. I min neste jobb skal jeg derfor sammen med forskere på Universitetet i Tromsø se på en del skandinaviske språk og dialekter.

Før det er for sent.