Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Tar vi en kikk i partiprogrammene, står det at norsk naturforvaltning skal være kunnskapsbasert, men resultatene av de faktiske, politiske vedtakene er langt fra kunnskapsbaserte.

Det var et skritt i retning av en mer kunnskapsbasert forvalting da regjeringen nylig foreslo å halvere antallet forvaltningsregioner for store rovdyr for å gjøre usikkerheten mindre og øke presisjonen i forvaltningen av rovviltbestandene.

De siste 30 årene har forvaltningen investert mye i forskning som skal sikre en bærekraftig forvaltning av disse dyrene, og forslaget var basert resultatene fra denne forskningen. Nå ser vi imidlertid igjen at Stortingets flertall, på tvers av alle fagbiologiske råd, stemmer ned forslaget.

John Odden, John Linnell, Ketil Skogen, Jenny Mattisson, Olve Krange og Ole-Gunnar Støen, forskere ved Norsk institutt for naturforskning.

Rovdyrene forflytter seg

Hvorfor er små forvaltningsregioner en dårlig idé? Rovdyrene forflytter seg over store leveområder som gjerne omfatter mange kommuner. Forskningen har vist at større regioner med flere rovdyr er eneste måte å muliggjøre en bærekraftig jakt av rovdyrbestandene og dermed skape mer forutsigbarhet i forvaltningen.

Siden 2003 har Norge hatt et system med åtte politisk oppnevnte nemnder som skal forvalte store rovdyr i hver sin forvaltningsregion. Stortinget fastsatte samtidig eksakte mål for hvor mange gauper, jerv, bjørn og ulv vi skal ha. Målene er angitt som antall årlige ynglinger (mor med årsunger), og disse er fordelt mellom de åtte forvaltningsregionene. Unntaket er ulven, som har en egen «ulvesone» i grensetraktene fra Trysil og sørover.

Det var Stortinget som i 2003 endret forslaget fra fagmyndighetene om minimumstall for antall ynglinger til eksakte bestandsmål. Det var en politisk målsetting at kvotejakt og lisensfelling skulle sikre at antallet ynglinger av gaupe, jerv, ulv og bjørn ikke overskred bestandsmålene. Akkurat som vi forutså i 2004, har det vært nær umulig å gjennomføre en forvaltning basert på små og eksakte mål om antall ynglinger.

I Norge er bestandsmål oppgitt som ynglinger (mor med unger). Her er to gaupeunger fra Østerdalen i Innlandet.
Lars Gangås/NINA

Konsekvenser for gaupe

La oss ta forvaltning av gaupen på Østlandet som et eksempel. Resultatet av de politiske vedtakene ble at region 4 (Oslo, tidligere Akershus og Østfold fylker) skulle forvalte en gaupebestand på seks årlige ynglinger. Årlige vedtak om antall gauper som skal skytes, gjort av regionens rovviltnemnd, skulle sikre at antallet hunngauper med unger hverken var over eller under bestandsmålet på seks.

Norsk institutt for naturforsknings (NINA) forskning på gaupe og erfaringene med systemet som ble innført i 2004, viser at det ikke er mulig å forvalte så små bestander på en bærekraftig måte. Små bestander blir nemlig uforholdsmessig sterkt påvirket av tilfeldige hendelser sammenlignet med større bestander. Resultatet på Østlandet ble overhøsting, og gaupebestanden har siden 2011 vært langt under bestandsmålene.

Rovdyr krever store areal. Denne hunngaupen bodde sørøst for Oslo i Østmarka og Follo. Hun benyttet et leveområde på 1000 kvadratkilometer og var innom 10 ulike kommuner fra Oslo og Lørenskog i nord til Trøgstad, Hobøl i sør.
viltkamera.nina.no

Liten forutsigbarhet

Rovviltjakt er kontroversielt, men mye tyder på at det kan redusere konfliktene i mange områder. Jakt kan være et virkemiddel til å oppnå større legitimitet for forvaltningen, men dette har ikke dagens soneforvaltning lykkes med. En «mikroforvalting» med små regioner med lave og eksakte bestandsmål fører ikke til den forutsigbarheten i rovviltforvaltningen mange berørte har etterlyst.

Motstanden på Stortinget mot å redusere antall forvaltningsregioner blir begrunnet med at beslutningene vil bli fattet fjernere fra folk som er berørt. Det er lite som tyder på at folk i sin alminnelighet oppfatter dagens forvaltningsregioner som spesielt nært.

NINAs evaluering av den regionale forvaltningen (2016) viser at det regionale nivået har relativt liten betydning for utviklingen av konfliktene, og at det heller ikke oppfattes som særlig viktig av sentrale aktører i feltet. I 2016 gjaldt det til og med en del av nemndmedlemmene selv. Noen interessegrupper forsvarer nemndene av prinsipielle grunner, for eksempel fordi de har et potensial til å bli mer betydningsfulle om de får større myndighet. Få mener at nemndene har stor betydning for praktisk forvaltning i dag.

Kunne redusert konflikter

Rovdyrkonfliktene er mangfoldige, og ulike grupper har ulike interesser og mål. Vi minner om at et stort flertall i befolkningen, og også en betydelig andel av befolkningen i områder som har rovdyr, er positivt innstilt til rovdyrene. Samtidig gjør de små regionene med lave bestandsmål det vanskelig å avhjelpe problemer knyttet til jaktutøvelse og den «reservatfølelsen» deler av lokalbefolkningen kan ha innenfor regioner.

Forslaget om å redusere antall forvaltningssoner for rovvilt ville ha vært mer i tråd med anbefalingene fra forskningsmiljøene. Forvaltning gjennom jakt kunne blitt mer treffsikker, og det kunne på sikt gitt en forutsigbarhet med potensial for konfliktreduksjon. Men det vil visst ikke Stortingets flertall ha noe av.