Viten

Menneskets vilje til krig

Utviklingen av menneskets hjerne kan ha fremmet krigersk adferd fordi det var kritisk nødvendig for gruppens overlevelse.

Fra frontlinjen ved Aleppo i Syria, der opprørerne fører sin blodige krig. - Den islamske staten IS speiler på uhyggelig vis vår historie. Kanskje speiler den også menneskets evolusjonære fortid på godt og vondt, skriver Eigil Reimers.
  • Eigil Reimers, professor emeritus, Universitetet i Oslo
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.
Eigil Reimers

Krig har sannsynligvis fulgt oss i det meste av vår fortid. I løpet av de siste 5000–6000 årene av vår kjente forhistorie har man registrert ca. 14.500 kriger. I det 20. århundre alene tok nasjonalt organiserte konflikter livet av mer enn 210 millioner mennesker. Blant mer enn 90 nålevende eller kjente jeger/sanker-grupper er det bare tre som kan karakteriseres som rimelig fredelige.På bakgrunn av verdenssamfunnets enorme satsing på sine militærbudsjetter kunne man tro vi var utstyrt med et "krigsgen". Det er vi neppe. En mer sannsynlig forklaring, som Paul R. Shaw og Yuwa Wong drøfter i sin bok The Genetic Seeds of Warfare (1986), er at vi gjennom våre gener er arvelig disponert for rask mobilisering til forsvar av egen gruppe mot fremmede og konkurrerende grupper.

Men dette er et kontroversielt tema. Selv om det i det følgende presenteres etablerte, saklige fakta, er det viktig å understreke at forklaringer av vår adferd basert på evolusjonsteoretiske betraktninger – selv om de er velfunderte og logiske – i stor grad vil være hypotetiske og lite etterprøvbare. Det bør imidlertid ikke hindre en debatt rundt dette livsviktige temaet.

Voldelig disposisjon

Den islamske staten IS speiler på uhyggelig vis vår historie. Kanskje speiler den også menneskets evolusjonære fortid på godt og vondt. Samhold og felles innsats er gode og neppe kontroversielle trekk. Det er derimot vår voldelige adferd som utløser krig. Det er viktig å diskutere om krig er en kulturell konstruksjon eller om slik adferd har dype røtter i vår biologiske historie.

Anerkjente evolusjonsbiologer har foreslått at krig er en sentral del av menneskets fortid og har hatt betydning for utviklingen av vår adferd. Andre hevder at krig er sjelden blant grupper som lever på plantekost, menneskeslektens hovedmeny i det meste av vår evolusjonære fortid.

Vi har lenge kjent til at vår nærmeste nålevende slektning, sjimpansen, fra tid til annen angriper og dreper sine egne. En dominerende forklaring har vært at denne voldsadferden er et resultat av menneskers påvirkning. En fersk Harvard-studie (Nature sep. 2014) støtter ikke denne forklaringen, og viser at sjimpanser i sitt naturlige miljø utøver vold mot sine egne. De oppnår seksuelle, sosiale og territorielle fortrinn ved å drepe rivaler. Ikke helt ulik vår egen adferd i perioder.

Vi avskyr krig, men mobiliserer raskt til samhold og kamp når vi trues. Begge sider i voldshandlingene aksjonerer via selvoppofrende adferd, som innebærer vilje til å ofre alt, også livet, for å støtte egen gruppe og å nedkjempe fienden. Utviklingen av menneskets hjerne kan tenkes å ha fremmet en slik adferd fordi den var kritisk nødvendig for gruppens overlevelse. En biologisk og evolusjonær tilnærming står sentralt i forsøk på å forklare slik adferd. I tråd med denne vinklingen viser en hollandsk forskergruppe (Science, juni 2010) at hormonet oksytocin er pådriver for samhold og felles innsats, ikke bare i fred, men også i krig.

Genetisk forankret adferd

Vi må anta at adferd som har hatt vital betydning for vår arts suksess, er genetisk forankret. Hvis et individ fødes med en arvelig evne til større omsorg for sitt avkom, som derved sikres større overlevelse i forhold til andre individers avkom, vil denne evnen belønnes og fremtre i ettertid i form av stadig flere individer med denne evnen. Slike evner betegnes som genetisk tilpasning, og spres gjennom både egen formering og formering hos nærstående individer som deler de samme gener via felles opphav. Derved blir det mulig å forstå hvorfor mennesker kan satse alt, også livet, for å beskytte ikke bare egne barn, men også andre individer.

Opprinnelig har nok denne selvoppofrende adferden vært forbeholdt nærbeslektede individer. Men den vil utvides til å omfatte også individer uten slektsfellesskap når forhold som utseende, språk, religion etc. «stemmer». Adferd som sikrer egen og nærstående individers overlevelse, blir grunnsteinen i utviklingen av menneskenes sosiale forhold.

Forståelsen av etnosentrisitet, fremmedfrykt, nasjonalisme og patriotisme kan derved også gis en genetisk referanse.

Etniske kjernegrupper

I tidligere faser av vår utviklingshistorie levde våre forfedre antagelig i små slektskapsgrupper, såkalt etniske kjernegrupper. I etniske kjernegrupper utvikles samarbeid og derigjennom det nettverket av sosiale forhold som karakteriserer vår art. Med et økende antall mennesker kombinert med ressursknapphet, tvinges gruppene nærmere hverandre i stadig skarpere konkurranse.

Jo mer hjernen utviklet seg og intelligensen ble brukt til å sikre solidaritet og samhold innad i gruppen, desto mer effektiv ble gruppen i å drive konkurrerende grupper inn i mindre levelige områder — eventuelt utrydde dem.

Neandertalerne var den siste i rekken av nå utdødde konkurrenter, mens våre nære slektninger gorillaen og sjimpansen overlevde fordi de aldri utgjorde noen trussel.

Etnosentrisitet og fremmedfrykt

Etnosentrisitet innebærer en "oss innenfor"- og "de utenfor"-holdning. Oss innenfor kjennetegnes ved lojalitet til gruppen og oppofrelse overfor andre medlemmer, og mistenksomhet og aggresjon mot dem utenfor. I en første fase av vår sosiale utvikling var etnosentrisitet trolig genetisk basert. Etnosentrisitet i dagens samfunn omfatter også individer uten slektsfellesskap, og uttrykkes ved å betrakte egen gruppes kultur og verdinormer overlegen i forhold til andre grupper.

Mer enn noe annet har etnosentrisitet og fremmedfrykt vært drivkreftene bak nasjonalistiske følelser, fiendtlighet overfor andre grupper og krig.

Språk, religion og utseende

Med en økning av gruppestørrelsen fra noen hundre til tusener og millioner av individer uten slektsfellesskap oppstår problemet med både å kjenne igjen egen gruppe og fienden. Her forlater vi de primitive stammekrigene.

Hvilke sosiale mekanismer trer i kraft til hjelp for individene i moderne storsamfunn til å velge den siden som sikrer deres overlevelse og velferd? I sin enkleste form kjennetegnes det sosiale limet av fem markører: språk, religion, utseende, hjemland og opplevelsen av felles opphav. Japan er nasjonen med alle markørene på plass, og som under siste verdenskrig viste et selvutslettende samhold.

De viktigste markørene er språk, religion og utseende, som alle gir effektive signaler til samhold. I krig trer uniformen inn som dominerende samholdsmarkør.

Fredens mektigste fiende?

Veien til en mer fredelig verden går kanskje gjennom å videreutvikle en internasjonal overmyndighet. Dannelsen og utvidelsen av EU er et betydningsfullt skritt i et krigsherjet europeisk kontinent. FN er det naturlige samlingspunkt, men FN har i dag ingen instruksjonsmyndighet overfor nasjonene. Ved å legitimere nasjonale interesser i charteret godtar FN nasjonalisme og patriotisme, som er selve grunnlaget for krigsmobilisering.

Den store, internasjonale utfordringen er å arbeide for en utvidet overnasjonalitet, som forutsetter forståelse for hva vi biologisk faktisk er, og så på fredelig vis finne frem til hva vi kulturelt bør og kan være.

Les også

  1. Våre fjerne slektninger i Himalaya

  2. Den livgivende solen

  3. Fremmede gener ga mennesket suksess