Viten

Fjellørreten er en innvandrer

Norsk fjellfiske er ingen selvfølge. Steinaldermenneskene bar fisken opp til norske fjellvann.

Fjellets sølv og gull. Fisken har lenge vært en viktig del av menneskenes bruk av den sørnorske fjellheimen. Flytting av levende fisk begynte allerede i steinalderen.
  • Axel Mjærum, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
  • Elling Utvik Wammer, Norsk Maritimt museum
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

De sørnorske fjellvannene er slett ikke så urørte og naturlige som vi ofte tenker oss.

Da isen i den sørnorske fjellheimen tinte etter siste istid dannet det seg et stort antall vann- og elvepartier som var helt tomme for fisk. Forskning viser nå at mennesker har båret levende fisk opp til disse fjellvannene helt siden steinalderen.

En innvandrer

Genetiske studier har vist store likheter i DNA mellom ørreten i norske fjellvann og artsfrender i Sør-Frankrike. Så like er de at man mener det må ha vært i sørfranske elver «vår» ørret søkte tilflukt under en tidligere istid, for ca. 200 000 år siden.

Siden svømte fjellørretens forfedre den lange veien nordover for egne finner. Via svenske elvesystemer nådde ørreten og andre fiskearter de østligste av de sørnorske innlandsområdene. Imidlertid hindret tallrike strie elveløp og frådende fossefall fisken fra å etablere seg i fjellområdene i Jotunheimen og på Hardangervidda.

Elling Utvik Wammer
Axel Mjærum

Bare ørreten forserte hindringene i forhistorien, mens andre fiskeslag er blitt satt ut i moderne tid. På tross av ørretens evne til å forsere stryk, kan imidlertid heller ikke denne ha mestret de villeste elvepartiene. Noen må ha hjulpet den, og med all sannsynlighet var dette fortidens fiskere.

Flyttet levende fisk

Kartlegging av arvestoff kan, i tillegg til å avsløre ørretens opphav, fortelle oss noe konkret om hvordan forflytningen av fisk oppover vassdragene har foregått. Genstudier viser for eksempel hvordan fisken selv tok seg opp Telemarksvassdraget til den første naturlige barrièren.

Nært slektskap mellom fisk i ulike deler av vassdraget antyder at mennesker har flyttet levende fisk herfra og videre oppover i vassdraget; først forbi Rjukanfossen og opp i Møsvatn. Fra Møsvatn kan ørreten lett ha spredt seg innover til deler av Hardangervidda.

Fiskefelle datert til middelalderen, funnet under arkeologiske undersøkelser på sjøbunnen av fjellvannet Tesse i Lom. Felletypen, kalt sløe, førte ofte til store fangster under høstfisket, og er én av et bredt spekter fiskemåter i fjellet i eldre tid.

Gamle fiskebein

Når fisk ble flyttet til fjells for første gang, har vi lenge spekulert på. Fortidens garn, liner og andre fiskeredskaper er sjelden bevart, og derfor har man ikke kunnet besvare spørsmålet om når på en god måte.

De første funnene som bidro til å løse gåten kom i 1970. Da begynte arkeologer systematisk å lete etter de små og skjøre fiskebeina i mer enn 6000 år gamle avfallsdynger ved vannet Øvre Hein inne på Hardangervidda. Arkeologene fant da et fåtall skjøre ryggvirvler av ørret, men den gangen kunne man hverken være helt sikre på at fiskebeina virkelig var så gamle, eller at fisken var fanget oppe i fjellheimen.

De siste fem årene har arkeologer gjort nye forsøk på å finne spor etter det eldste fisket i fjellet. Spennende data er funnet under arkeologiske undersøkelser i vassdrag hvor kraftkonsesjonene fornyes i disse dager. Nå er det funnet om lag 50 fiskebein på i alt ni steinalderboplasser i den øvre delen av Numedalslågen og i Jotunheimen. Antallet er ennå ikke stort, men bildet som tegner seg er klart nok.

Det ser ut til at mennesker bar fisk oppover enkelte av de store vassdragene i fjellheimen i god tid før steinalderens slutt, for knapt 4000 år siden.

Ikke så primitive

Flytting av levende fisk begynte altså allerede i steinalderen. I starten ble fisken sannsynligvis flyttet for å få tilgang til et stabilt matforråd i fjellheimen. Kanskje var det tryggheten i en fiskebestand som var årsak til utsettingen? Reinjakten kunne jo slå feil. Det må imidlertid ha tatt tid før ørretbestandene vokste seg så store og tallrike at fisket ga særlig avkastning.

Menneskelig forflytting av fisk er en inngripen i økosystemene som vitner om en utviklet naturforståelse og planleggingsevne hos mennesker langt tilbake i tid. Steinaldermenneskene var på langt nær så primitive som nåtidens populærkultur tidvis gir inntrykk av.

Bæring av fisk til stadig nye vann har pågått helt frem til våre dager. Denne utsettingen innebærer at de fleste av ørretvannene i fjellet må betegnes som en form for kulturlandskap. Det strider mot den vanlige oppfatningen av at fjellheimen og fiskevannene alltid har vært naturlige og uforstyrret av mennesker.

Artikkelen bygger på bidrag i boken Fjellfiske i fortiden. Årtusener med svømmende rikdom.

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Her er flere spennende saker fra Viten:

Les mer om

  1. Viten
  2. DNA
  3. Fjell
  4. Fritidsfiske
  5. Historie
  6. Arkeologi