Norge bør fortsatt si nei til usikre behandlinger som nordmenn tar i utlandet
NRK gir et ubalansert bilde av forskning i TV-serien Håpets marked.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Håpets marked går nå på NRK. Serien følger «nordmenn som drar til utlandet for å få hjelp når Norge sier nei». En episode handler om stamcellebehandling for MS, en annen om nakkekirurgi og ME.
Serien forteller pasientenes historier slik det er gjort i mange lignende reportasjer: Pasienter med alvorlige sykdommer får ikke behandling som helbreder dem, eller det finnes lite eller ingen behandling tilgjengelig. De hører fra andre pasienter om behandling som skal virke.
Den kan de få på private klinikker i Mexico, Russland og Tyskland. Men behandlingen koster mange hundre tusen kroner, og de må betale selv. Norske leger anbefaler dem ikke å dra. Beslutningen er ikke enkel, men sykdommen er tøff. Så de tar sjansen.
Hvorfor ikke i Norge?
Norske leger, forskere og helsevesen blir fremstilt som motstandere. De vil ikke anbefale, godkjenne eller finansiere behandlingen i utlandet. Spørsmålet stilles igjen og igjen fra programleder Lisa Tønne og pasientene: Hvorfor tilbys ikke behandlingen i Norge?
Historien om slike reiser kunne også blitt fortalt fra andre vinkler: Om profittdrevne klinikker som tar stive priser av fortvilte pasienter for risikofylt behandling med usikker virkning. Om hvorfor behandlingene ikke er godkjent i Norge og de fleste andre land.
Håpets marked og lignende reportasjer gir ofte et skjevt bilde av forskning og norsk helsevesen. De blir fremstilt som bakpå og som negative til nye behandlingsmetoder.
Stemmer dårlig
Det stemmer dårlig om man følger med på medisinsk forskning. Det foregår til enhver tid massevis av studier om nye behandlingsmetoder og medisiner. Ser vi bare ti år bakover, har det skjedd store fremskritt for mange sykdommer. Utviklingen drives fremover av forskere. Men nye behandlingsmåter skal testes og kvalitetssikres før de tas i bruk. Store og gode nok studier må dokumentere virkning på mange nok pasienter over lang nok tid.
For hva er alternativet? At legene tar i bruk metoder som ikke er kvalitetssikret etter høye og forskningsbaserte standarder?
Det er ikke vanskelig å se for seg kritikken om alvorlig syke mennesker ble utsatt for usikker behandling av et statlig helsevesen.
Norge er ikke spesielt bakpå i å godkjenne og ta i bruk nye metoder og medisiner. Den norske medisinske forskningen er internasjonal. Forskere samarbeider, bruker hverandres data og resultater, på tvers av landegrensene. Norge er for eksempel i samme løp som de fleste europeiske land i vurderingen av stamcellebehandling for MS. Flere studier pågår, også en norsk, med lovende resultater.
Viser suksesshistoriene
Norge bør si nei til behandlinger som forskere og leger ikke er sikre på. Men noen pasienter har ikke tid til å vente på forskningsfremskrittene. Det kan bli for sent. Det er forståelig at noen forsøker å bedre helsen gjennom å ta ikke-godkjente behandlinger.
Mediene forteller oftest om enkeltpasienters suksesshistorier fra reiser til utlandet, men historiene til de det ikke går så bra med, bør også frem. Det er vanskelig for dem å dele sine historier i pasientgrupper på nett, ifølge generalsekretæren i MS-forbundet. Mediedekningen av slike reiser bør ha mer balanse, flere perspektiver og gi et mer fullstendig bilde av forskningen på behandling. Det vil også tjene de som tar sjansen på å reise ut.
