Viten

Gasshydrater kan være klimabombe: 20 ganger kraftigere klimagass enn CO2

  • Reidar Müller
  • Aivo Lepland
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

En novemberdag i 2000 drar fiskerne opp noten fra 800 meters havdyp utenfor kysten av British Columbia i Canada. I det de skal sjekke fangsten begynner havet å koke «som selters», slik fiskerne selv beskriver det.

Det viser seg at de har fått en høyst uvanlig fangst. I trålen har de dratt opp nesten 1000 kilo med gasshydrater.

Gasshydrater er hovedsakelig metangass bundet til is, og brenner hvis den antennes. De dannes ved høyt trykk (store havdyp) og lave temperaturer. Når de kommer til overflaten (trykket synker), frigis gass som bobler, noe som ga fiskerne det høyst uvanlige synet.

Reidar Müller, geolog og forfatter.
Aivo Lepland, forsker ved NGU.

En tikkende klimabombe?

«Ukjent klimaversting», «Smeltet metan kan bli klimabombe» og «Den skumle energireserven» er noen av karakteristikkene av gasshydrater. Siden metangass er en 20 ganger kraftigere klimagass enn CO₂ er gasshydratene sett på som en av de store jokerne i fremtidens klima. Og kanskje er det noe i dette: Enorme mengder gasshydrater er lagret på store havdyp og i kalde strøk.

Mest beryktet for klima er gasshydratene lagret under permafrosten på sokkelen og på land i arktiske strøk.

Store mengder gasshydrater befinner seg også under havbunnen i Arktis og i Antarktis.

Ressursene er såpass store at enkelte oljeselskaper vurderer det som en fremtidig energiressurs. De mest optimistiske har anslått at dobbelt så mye energi finnes i gasshydratene sammenlignet med andre fossile energiressurser i verden, inkludert kull.

Men hva har gitt gasshydratene så dårlig rykte? Et varmere klima vil føre til at gassen frigis. Spørsmålet mange forskere stiller seg er hvor raskt dette vil skje. Vil det skje hurtig? Eller vil det ta lang tid? Frigis gassen over et kort tidsrom, kanskje over noen tiår, kan det føre til akselerering av mengden metangass i atmosfæren.

Dette er enkelte klimaforskeres mareritt: Utslippene vil da forsterke den globale oppvarmingen.

Hvis gassen siver ut saktere, vil klimaeffekten bli mindre.

Barentshavet som laboratorium

Da forskerne begynte å kartlegge Barentshavet med ekkolodd kom de over noen tilsynelatende enorme fiskestimer. Etter hvert forsto de at dette ikke var fisk, det var gasslekkasjer i vannsøylen. I det petroleumsrike Barentshavet er det utallige naturlige oppkommer av gass som bobler opp fra havbunnen.

Men når var disse gasslekkasjene mest aktive i Barentshavet? Og fikk det noe effekt på klimaet? Disse problemstillingene går norske forskningsmiljøer løs på i et nylig publisert studie i Nature Communications.

Under siste istid var Barentshavet dekket av tykk is. Gassen fra undergrunnen slapp ikke ut, og trykket under isen var høyt. Den ble dermed lagret som gasshydrater under isen.

Men hva skjedde da siste istid sakte begynte å slippe taket som en respons på et varmere klima? Isen trakk seg tilbake, trykket sank og gasshydratene begynte å løse seg opp. Metangassen boblet opp fra havbunnen, og etterlot seg store groper i havbunnen, eller pockmarks. Havbunnen i Barentshavet ser derfor nesten ut som den er teppebombet. Men hvor hurtig slapp disse enorme mengdene med gass ut?

Gasshydrater er is som kan ta fyr og brenne.

Forskerne gikk til verks på følgende måte: Mikrober ”spiser” gassen som bobler ut av gropene, og karbon i metan (CH4) omdannes til kalsiumkarbonat (CaCO3) som feller ut og danner kalksteinskorper på sjøbunnen. Kalkstein kan dermed direkte kobles til utslipp, og er et slags arkiv over gamle metanutslipp.

Forskerne daterte kalksteinene. Dateringene viste at gassen først begynte å sive ut for 17 000 år siden, omtrent da isen begynte å trekke seg tilbake fra vestlige deler av Barentshavet. Utslippene tok stort sett slutt først for 7 000 år siden. Gasshydratene hadde løst seg opp over et langt tidsrom, og ikke voldsomt og plutselig over kun noen tiår. Etter alt å dømme skapte de heller ikke noen alvorlige følger for klimaet. Dette viser at det er en betydelig treghet i systemet.

Men betyr dette at gasshydratene ikke utgjør noen trussel lengre?

Metangass er en 20 ganger kraftigere klimagass enn CO2. Her ser vi prøvetaking av kalksteinskorper på 400 meters havdyp i det vestlige Barentshavet.

Mikrober spiser gass

Barentshavstudiet er kun én liten brikke i det store puslespillet om framtidige klimaendringer. Usikkerhetene er fortsatt store. Forskerne påpeker at de kun har studert et mindre areal i vestlige Barentshavet der havdypet er relativt stort, mellom 200–400 meter. Dette har betydning av følgende grunner: Metangass som siver opp fra havbunnen ender ikke nødvendigvis opp i atmosfæren. Gassen ”spises” som nevnt opp av mikrober, og desto større havdypet er, desto større sjanse er det at gassen løses opp på sin vei oppover vannsøylen.
Gass som unnslipper fra grunnere havdyp kan derimot i større grad ende i atmosfæren som en klimagass.

Et av de mest katastrofale scenarioene for fremtidens klima er at gasshydrater skal smelte i det grunne Øst-Sibirhavet og sokkelen utenfor Antarktis. De mest pessimistiske forskerne frykter at enorme metan-utslipp vil kunne nå atmosfæren. Men igjen tilbake til kjernespørsmålene som skaper debatt blant forskerne: Hvor fort vil nedsmeltingen av marine gasshydrater skje ved et varmere klima? Vil det ta flere tusen år? Eller vil det skje over kun noen tiår? Studiet fra Barentshavet heller mot at slike prosesser går langsomt, men ikke minst at de er komplekse med store usikkerheter.

Les mer om

  1. Klima
  2. Vitenfabrikken
  3. Forskning og vitenskap