Det raske tempoet i koronaforskningen er ikke bare positivt | Nina Kristiansen
Det foregår nå en global hurtigarbeidende forskningsdugnad. Den vil gi oss de varige løsningene på pandemien, men tempoet kan også gi villspor og dårlig kvalitet.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Forskere over hele verden samarbeider nå på nye måter for å få frem vaksiner, tester og medisiner. Og de gjør det i et tempo som aldri har skjedd før.
Vanligvis går forskning sakte. Forskere tester og eksperimenterer, skriver og tenker lenge, før de sender resultatene i et manus til et vitenskapelig tidsskrift på sitt fagfelt. Så starter kvalitetssikringen. Tidsskriftet sender manuset til en, to, tre andre forskere som leser og vurderer. Manuset kan gå frem og tilbake i flere runder før det blir publisert. Hele prosessen tar måneder, ofte år.
Uten fagfellevurdering
Nå går det på dager. Tidsskriftet New England Journal of Medicine publiserte nylig en artikkel 48 timer etter at de mottok manuset. Det ville ikke skjedd for bare noen uker siden. I tillegg blir hundrevis av studier publisert i åpent tilgjengelige databaser, helt uten fagfellevurdering, som såkalte preprints.
Det er en stor fordel med det nye tempoet. Det haster jo å finne medisinske løsninger på pandemien. Men det er også et problem at de hopper bukk over kvalitetssikringen. Hver studie blir ikke lenger utsatt for grundig vurdering før den blir gjort tilgjengelig.
I januar ble en studie publisert av indiske forskere. De hevdet å ha funnet store likheter mellom koronaviruset og hiv. Studien ble heftig diskutert og kritisert, før den to uker senere ble lagt død av amerikanske og kinesiske forskere. Studien ble trukket tilbake, men ikke før flere medier hadde rukket å omtale den.
Mindre feil og slurv nå?
Vitenskapelige artikler som blir utsatt for nitid fagfellevurdering, har også feil og blir trukket tilbake. Og de blir ofte ikke lest av mer enn noen få forskere fra samme fagmiljø. Det er også en forskjell fra det som skjer nå. Forskere over hele verden kaster seg over studiene med en gang de kommer ut. Hver studie blir gransket, kritisert og vurdert for videre bruk. Som den indiske studien viste: Kvalitetssikringen skjer etter publisering.
Fordi interessen er så stor, ikke bare blant forskere, men også hos leger, helsebyråkrater, politikere og mediene, er det antagelig vanskeligere å komme unna med feil og slurv nå enn på gamlemåten. Det betyr allikevel at vi alle nå må passe oss for å sette for stort håp til enkeltstudier. Og vi som er journalister, må ikke ukritisk rapportere om mirakelmedisiner og gjennombrudd.
400 artikler publisert om covid-19
Tross utfordringene, er jeg sikker på at tempoet og den globale forskerdugnaden som pågår, vil gi oss løsningene på pandemien. Det er bare gått et par måneder siden vi hørte om koronaviruset første gang. I januar ble det publisert 15 vitenskapelige artikler om covid-19/ sars-cov-19. Nå er antallet oppe i 400, i tillegg til 600 artikler på preprint, ifølge en opptelling fra Forskningsrådet.
Helsevesenet gjør nå en formidabel jobb med å helbrede og lindre symptomene til de syke. De som lager tiltak, holder oversikt og gir råd om helse og økonomi, har en tøff jobb i en uoversiktlig situasjon. Politikerne treffer vedtak som skal lose oss gjennom krisen. Men det er forskerne som vil komme opp med de varige løsningene.
Aldri før har så mange forskere i så mange land arbeidet og samarbeidet så raskt. At verden er blitt så mye mindre, gjorde at viruset kunne spre seg så hurtig fra land til land. Men det gjør også at løsningene kan forskes frem fortere.
