Viten

Hvorfor får vi ikke ta vare på ting fra tiden etter 1537?

Denne keramikken fra rundt 1700 ble kastet i en binge.

Arkeologisk materiale fra etter 1537 er stort sett ikke lovbeskyttet og kan bare ødelegges. Slik forsvinner verdifulle kilder til kunnskap om vår nære fortid.

  • Christopher McLees
    Forsker, Norsk institutt for kulturminneforskning
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Se for deg en arkeolog om 500 år som prøver å finne ut noe om deg. Hva vil fortelle arkeologen mest om livet ditt og samfunnet du levde i? Tingene som omgir deg til daglig, eller et maleri av kong Harald?

Arkeologiske levninger gir viktige bidrag til å forstå historien. Men hele tiden ødelegges uerstattelige kulturhistoriske verdier som ligger nedgravd i Norges underjordiske arkeologiske arkiv. Det gjelder kulturlag, gjenstander og bygningsrester fra nyere tid.

Christopher McLees, forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning.


Kilder forsvinner

For arkeologisk materiale fra etter reformasjonen i 1537 er – med visse unntak – ikke beskyttet av Norges lov om kulturminner. Alt materiale før den tid er derimot automatisk fredet.

Daglig forsvinner materielle kilder til de siste 500 årenes historie. Disse materielle sporene etter levd liv og samfunnspraksis kunne gitt oss en mer helhetlig og nyansert forståelse av vår nærmeste fortid.

Dette er frustrerende for mange arkeologer i Norge, som regelmessig ser historien bokstavelig talt revet bort av gravemaskiner.

Forsømmelsen er i tillegg ubegripelig for andre historieinteresserte, som ikke får dette rare verneskillet til å henge sammen med Norges ellers gjennomtenkte vernepraksis. Mange oppfatter dette som en historieløs kulturvandalisme tilrettelagt av den norske staten.


Arkeologi etter 1537

Allerede i Norges første lov om kulturminner av 1905 ble vernegrensen satt til 1537.

Nasjonsbyggerne foretrakk å verne forhistoriske objekter og kulturminner fra middelalderen, som de oppfattet som Norges gylne tid. Kulturminner som tilhørte «den lange vintersøvn» under dansk og svensk herredømme skulle derimot neglisjeres.

Reformasjonsåret 1537 er altså fremdeles vernegrensen, til tross for nyere historisk tenkning og forvaltningsfilosofier som ikke tar utgangspunkt i alder og perioder som hovedgrunn til vern.
Dette betyr at gjenstander fra etter reformasjonen ikke er med når vi skal utforske vår felles, nære fortid. Historien om Norge de siste 500 årene skrives nesten utelukkende av historikere, bygningshistorikere og etnologer ut ifra sine kilder.

En skje og spisebrett fra reformasjonstiden. Disse ble funnet i Erkebispegården i Trondheim, og ble brukt av noen som jobbet på gården. De var sannsynligvis eid av samme person, siden de begge har innskåret det samme hjerteformede bumerket.

Historikerne bruker sine skriftlige kilder til å forsyne oss med sofistikerte fortellinger om fortiden. Men alle som studerer fortiden vet at vår forståelse av den og dens innbyggeres liv er ufullstendig. Dette fordi vårt kildegrunnlag består av tilfeldig bevarte rester som ikke gir et pålitelig eller helhetlig bilde av fortiden.

  • Les også: Arkeologer fant ukjent kongsgård. Nå må historien kanskje skrives om.


Historie også i det materielle

Om kildegrunnlaget i utgangspunktet er mangelfullt, hvorfor fortsetter vi å utelukke etterreformatoriske arkeologiske gjenstander fra vår historieskriving? Hvorfor henviser vi stort sett bare til et begrenset utvalg vilkårlig bevarte skriftlige kilder og stående historiske bygninger?

Hva med de mange tingene som folk omga seg med og engasjerte seg i i det daglige, og som etter hvert ble tapt, kastet og begravd? Kan ikke disse gi oss en mer utstrakt kunnskap om mennesker og samfunn i vår nære fortid?

Tenk bare på alle tingene som er grundig viklet inn i våre egne liv. Den materielle verden er nemlig ikke adskilt fra menneskeverden. Hvordan kan vi da forstå fortidens mangfold og kompleksitet uten også å studere fortidige menneskers samhandlinger med materielle ting?


En «vekkelsesbevegelse» blant fagfolk

For tiden pågår en «vekkelsesbevegelse» blant enkelte arkeologer, historikere og kulturminneforvaltere. De vil påvise og ta vare på kunnskapen som ligger i dette materialet.

Hovedmålet for min nylig forsvarte doktoravhandling var nettopp å vise verdien av nyere tids arkeologi som en kilde til kunnskap og behovet for å beskytte det og integrere det i vår felles historieforståelse.

Også Riksantikvaren har endelig erkjent at Norge må verne et utvalg av arkeologiske kulturminner uavhengig av tidsperiode. Det er vi nemlig forpliktet til gjennom internasjonale konvensjoner. Riksantikvarens fredningsstrategi nevner flere typer kulturminner fra nyere tid som er tiltenkt varig vern.

Lite er blitt gjort

Selv om dette er et skritt i riktig retning, er lite blitt gjort for å sette intensjonene ut i livet. Dessuten, ved å sette et evig lokk på disse kulturminnene, kan de ikke brukes som kilder til kunnskap gjennom forskning, og kildeverdien vil etter hvert forringes på grunn av nedbrytning.

Vi trenger heller en form for forvaltning som bidrar til å utløse mer kunnskap om fortiden i nåtiden, og ikke bare bevare et tilfeldig utvalg kulturminner for fremtidige generasjoner.

Bare sånn kan vi best bruke materialet til å frigjøre fortellingene om vår nære fortid for dagens nysgjerrige historieinteresserte.

Les mer om

  1. Forskning og vitenskap
  2. Fredning
  3. Kulturminner
  4. Reformasjonen
  5. Arkeologi
  6. Viten