Svak dokumentasjon om skjermtid for barn | Atle Fretheim
WHO har kommet med anbefalinger om skjermtid for små barn. Dette har skapt debatt. For er anbefalingene egentlig kunnskapsbaserte?
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Marit Simonsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Verdens helseorganisasjon (WHO) har grundige prosesser når de utarbeider anbefalinger. Det tar gjerne et par år fra arbeidet settes i gang til anbefalingene kommer ut. Én grunn til at det tar så lang tid, er at råd fra WHO skal være kunnskapsbaserte.
Det innebærer blant annet en grundig gjennomgang av all tilgjengelig forskning som belyser den aktuelle tematikken. I tillegg skal en bredt sammensatt ekspertgruppe enes både om problemstillinger og anbefalingenes ordlyd. Slikt tar tid.
Sterk anbefaling
På tross av grundige søk i forskningsdatabaser, fant man ikke overbevisende dokumentasjon for en sammenheng mellom skjermtid og overvekt, motorisk og kognitiv utvikling, eller andre negative konsekvenser. Likevel valgte man å komme med en såkalt «sterk anbefaling» om å begrense skjermtiden for barn under fem år til mindre enn én time per dag.
Var det en tilsnikelse? Både ja og nei.
Ja, fordi du skal stå på rimelig trygg grunn når du velger å gå ut med entydige, unyanserte instruksjoner om hvordan folk bør leve sine liv. Hele poenget med kunnskapsbaserte råd er jo at de skal bygge på forskning. Det å presentere anbefalinger som kunnskapsbaserte, selv om de i liten grad bygger på forskning, er som å seile under falskt flagg.
Nei, fordi dokumentasjon og anbefaling er to forskjellige ting.
Forskningsresultater er ikke det eneste som tillegges vekt når man gir råd. Det kan for eksempel være fornuftig å anbefale et tiltak som man er usikker på nytteverdien av, så lenge det neppe har vesentlige negative konsekvenser. Bruk av tanntråd, for eksempel.
Vanskelig å utføre
Dessuten er det et vesentlig poeng, som diskutert tidligere i denne spalten, at manglende bevis for effekt ikke betyr at manglende effekt er bevist: Det kan godt hende at det å bruke mye tid foran skjermen har uheldige helsekonsekvenser selv om forskerne ikke har klart å avdekke det. Det er notorisk vanskelig å påvise slike sammenhenger, både fordi skadevirkningene neppe er veldig store, og fordi det er vanskelig å utføre den type forskning som må til for å påvise dem.
Den beste fremgangsmåten ville være å utføre et eksperiment der barn ble fordelt, ved hjelp av myntkast for eksempel, til skjermrestriksjon eller ei. Det foreligger nesten ingen slike studier. Alternativt kan man sammenligne barn som bruker mye tid foran skjerm med barn som bruker mindre tid.
Problemet med en slik tilnærming er at barna som sammenlignes antagelig er forskjellige på mange flere måter enn hvor mye tid de bruker på skjerm. Det kan godt tenkes at overvektige barn sitter mer foran skjermen fordi de er overvektige, heller enn at de er blitt overvektige av å sitte foran skjerm.
- Les også: Stadig flere yngre barn får mobil: Flere svarer at de bruker mer tid på mobilen enn med familien
Ingen negative konsekvenser?
Ekspertgruppen bak WHO-anbefalingene hevder at de positive konsekvensene av å sitte med skjerm er bagatellmessige sammenlignet med de mulige negative konsekvensene. Derfor mener de det er riktig å gi en sterk anbefaling om maksimum én time på skjerm pr. dag, på tross av at dokumentasjonen for negative konsekvenser er svak.
Dette er et resonnement som både kan og bør kritiseres, ikke minst fordi at det å redusere skjermtiden ned til de anbefalte grensene vil være krevende å gjennomføre i praksis, og neppe vil skje uten omkostninger for den enkelte familie.
