Viten

Forskeren som snudde naturen på hodet

Året er 1802: På toppen av en vulkan gjorde naturforskeren en oppdagelse som dannet grunnlaget for naturvern.

Humboldts illustrasjon av vulkanen Chimborazo inkluderte detaljert informasjon om plantegeografi. Illustrasjonen ble publisert i The Geography of Plants i 1807. Foto: Zentralbiliothek Zürich

  • Markus Lindholm
    Forskningsleder ved Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA), og førsteamanuensis ved Steinerhøyskolen
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

«Natur», sier man, og regner med at alle skjønner. Men ord forandrer seg raskere enn man tror. Det er faktisk ikke lenge siden «naturen» ble verneverdig.
Alt henger sammen med alt. Selvfølgelig, det er jo nesten en klisjé. Men folk har ikke sett det sånn lenge.

Tanken ble unnfanget for to hundre år siden, oppe på vulkanen Chimborazo i Ecuador. Der sto Alexander von Humboldt, til knes i snø og gispet etter været. Ikke bare fordi luften var tynn, men også fordi han slepte på en anselig mengde instrumenter som regelmessig måtte settes opp for å måle lufttrykk, temperatur, fuktighet og jordmagnetisme.

Artikkelforfatter Markus Lindholm. Foto: Privat

Opplyst på fjelltoppen

Året var 1802. Humboldt, som var sin tids fremste naturforsker, hadde streifet omkring i Sør-Amerika i tre år. Han hadde samlet planter, dyr, fossiler og mineraler, studert klima, beregnet geografiske posisjoner og skrevet bunkevis av brev og rapporter som med ujevne mellomrom ble skipet hjem til Europa.

Enkelte steder hadde han også sett at hugst hadde ført til utvasking av jordsmonnet, og han lurte på om regnskogen kanskje kunne påvirke klimaet. Oppe på Chimborazo slo det plutselig ned i ham: Naturen er ikke en samling av ting og gjenstander side om side, men et flettverk som opprettholdes gjennom et mylder av usynlige tråder og vekselvirkninger. Alt henger sammen med alt.

Alexander von Humboldts nye idé om hvordan naturen hang sammen ble unnfanget på toppen av vulkanen Chimborazo i Ecuador. Dette er det punktet på jorda som rager lengst ut i verdensrommet, da vulkanen ligger ved Ekvator. Foto: GUILLERMO GRANJA / NTB scanpix

Så ikke «naturens vev»

Før Humboldt hadde det meste hengt sammen med Gud. Han holdt alle bånd i sin hånd, og all eksistens var adressert til Gud og ikke til omgivelsene. For det «faller ikke en spurv til jorden uten at Faderen vil det». Hver organisme kunne takke Gud for sitt liv.

Gjennom middelalderen hadde «natur» først og fremst vært oppfattet som allegorier som speilet det guddommelige. Enkelte hevdet sogar at organismer egentlig var kompliserte urverk som var igangsatt av Gud og deretter fortsatte å gå så lenge det fantes vann og mat. I en slik «natur» har ikke innbyrdes relasjonelle forhold noen særlig betydning.

Les også

Derfor må Norge reparere ødelagt natur

Det er betegnende at de første encyklopediene (de ble skrevet på 1200-tallet), som beskriver alle skaperverkets livsformer, dels var ordnet alfabetisk, og dels etter den bibelske skapelsesberetningen. Forestillinger om noen «naturens vev» var ganske fraværende.

Alexander von Humboldt var tysk naturviter og oppdagelsesreisende. Foto: Shutterstock/NTB scanpix

Carl von Linnés system

Det man kalte «vitenskap» hadde da også først og fremst handlet om stadig lengre navnelister med omstendelige beskrivelser av alle slags planter, dyr og bergarter. Det kulminerte med Carl von Linné, som en generasjon før Humboldt hadde etablert sitt «systema naturae»: sinnrike systemer som skulle beskrive hver tings egenart, men uten blikk for økologisk sammenheng.

Linné mente at alle arter nedstammet fra Paradiset, som han mente hadde ligget på en stor øy som senere hadde sunket i havet, og som de hadde spredt seg fra ved Syndefallet. Regionale forhold, for eksempel klima eller jordsmonn, var ikke viktig for å forstå naturens utforming på ulike steder.

Les også

Hvordan skal gresset overleve klimaendringene?


Fra paradis til økologi

Vel nede fra Chimborazo tegnet Humboldt er bilde av naturen slik han hadde sett det for seg. Bildet viser en natur som er henvendt mot jorden, og som beskriver en symfonisk, økologisk helhet. Her reflekterer ikke naturen artenes utvandringshistorier fra noe tapt Paradis. I stedet er de utformet i henhold til vevens egenart på forskjellige kontinenter og regioner.

Dermed begynte også selve livsbegrepet, som tidligere hadde pekt mot Gud, å peke mot jorden. Artene er flettet sammen i «samfunn» som er knyttet til regionale klimasoner. De følger særlig breddegradene og avstanden til tropene, men lokalt også i stadig modifiserte former mot høyden, som fjellskog, lynghei og vidde.

Les også

Skogen er på fjelltur

For plantelivet på Chimborazo lignet til forveksling det Humboldt kjente fra Alpene, men som også fantes i Arktis. Bildet ble supplert med tettskrevne forklaringer, og resulterte i et første utkast til jorden som globalt økosystem.

Flere planter og dyr er oppkalt etter Humboldt, men også fjell, elver, åser og fjorder bærer hans navn, i tillegg til en av klodens største havstrømmer - Humboldtstrømmen i Stillehavet. Her er en statue av ham utenfor Humboldt-universitetet i Berlin. Foto: Shutterstock/NTB scanpix


Satte det interektuelle Europa i brann

Humboldts oppdagelse satte det intellektuelle Europa i brann. Over hele Vesten ble hans ideer et tilbakevendende samtaleemne i tiårene som fulgte. Hans offentlige foredragsrekker i Berlin skulle bli legendariske og la grunnen for en første vitenskapelig allmenndannelse.

For Humboldt introduserte et helt nytt naturbegrep, som var vesentlig mer tilgjengelig for intellektuell undring og refleksjon, og dermed også for vitenskapelige analyser, enn noen før ham hadde tenkt på. Ikke minst ble Humboldts oppdagelse viktig for det som var i ferd med å ta form som evolusjonstenkning.

Les også

Intriger og mord preger brunbjørnens kjærlighetsliv

Kime til ny bekymring

Men det nye naturbegrepet bar også i seg kimen til en ny bekymring: Veven kan ødelegges. I en natur regjert av Skaperen hadde det slett ikke ubetinget vært noen plausibel tanke. Men at arter faktisk kunne dø ut var allerede kjent. På Mauritius var dronten borte, og snart skulle islandske fiskere legge den siste geirfuglen i gryten. Livets vev var skjør.

Erkjennelsen fra Chimborazo ble dermed det underliggende premiss for naturvern og kunnskapsbasert miljøforvaltning.

Fra himmel til jord

For mange er religion en viktig kilde til ansvar for jorden. Men naturvern er forankret i kunnskap som er jordvendt, og ikke himmelvendt. Humboldts naturbegrep avviker tydelig fra den naturen en skrifttro religion lærer. Idéhistorisk er det dermed dype forskjeller mellom det «skaperverket» som hellige skrifter viser til, og dagens økologiske naturbegrep.

Det betyr selvsagt ikke at mange religiøse ikke kan føle et oppriktig ansvar for jorden. Mange vil mene at Humboldts oppdagelse nettopp er en kilde til fornyet religiøsitet. Men naturbegrepet i hellige skrifter gir strengt tatt ikke rom for den naturens vev som er forutsetningen for å erkjenne dens sårbarhet.

«Natur» sier man, og regner med at alle forstår hva man mener. Men ordenes mening endres raskere enn man tror. Og deres skiftende betydning preger faktisk også historiens gang og samfunnets prioriteringer.

Kilder og videre lesing: Andrea Wulf (2015): The invention of nature. Alexander von Humboldt’s new world.

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Her er flere spennende saker fra Viten:

Les mer om

  1. Naturvern
  2. Natur
  3. Ecuador
  4. Religion
  5. Økologi
  6. Dyr
  7. Regnskog