Viten

Forskere er gjerrige med kunnskapen sin

Det er trist at de smarteste blant oss også er de feigeste på å formidle. Men heldigvis gjelder det ikke alle.

- Mange forskere kjenner bare ubehag av å bli spurt om det de bruker årevis på å lære seg, skriver Nina Kristiansen Andres Rodriguez / NTB Scanpix

  • Nina Kristiansen
    Ansvarlig redaktør for forskning.no
  • I Uviten skriver Nina Kristiansen, Simen Gaure, Kristian Gundersen, Tarjei Havnes og Magne Mogstad hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
    Forskere er rare. De er de mest kunnskapsrike blant oss, og bruker dagene sine på å lære enda mer. De skriver lange artikler, tykke bøker og holder 2 x 45 minutter lange forelesninger til ungdom som har valgt samme fag som dem selv.

Nina Kristiansen Erik Norrud

Men å dele denne kunnskapen med flere, det er verre. De kan så mye, men de kan ikke snakke om det. I alle fall ikke til andre enn de som kan og vil kunne akkurat det samme.Dette er en epost som kom til oss, etter at en av våre journalister ringte for å gjøre et intervju om en ny doktorgrad:

«Takk for interessen men ... jeg har kommet frem til at jeg ikke har lyst til å snakke om funnene mine til journalister. Jeg er klar over at dette er en litt sær innstilling fra min side og beklager for det.»

NTNU fant ut at bare 20 prosent av forskerne formidlet sin forskning ut i media i løpet av en 12 måneders periode. Det står nok ikke bedre til på andre forskningsinstitusjoner.

Dette kan jeg ikke noe om

Noen forskere blir forskrekket når vi spør dem om generell kunnskap – og ikke om deres egne forskningsresultater. De kan gjerne si: Dette vet jeg ikke noe om. Det betyr på forskerspråk at de selv ikke har forsket direkte på temaet. Men slik vi andre definerer kunnskap, kan de allikevel mest i landet. De er bare mer opptatt av å ikke fornærme de to andre forskerne som kan enda litt mer.

Forskere er i den privilegerte posisjonen at de selv langt på vei kan definere sitt kompetansefelt. De kan velge å uttale seg kun om egne forskningsresultater, de kan bestemme at de vil snakke om det forskningsgruppa deres jobber med, eller gå enda bredere og uttale seg om hele sitt fagfelt.

De må bare tørre. De må bare vurdere kunnskap slik vi andre gjør det.

Abelia og byrået Madigan gjorde en undersøkelse blant ledere på 13 forskningsinstitusjoner. 62 prosent fortalteat det er et problem å få vitenskapelig ansatte til å snakke gjennom media.

Forstår ikke at jeg ikke forstår

Mange forskere kjenner bare ubehag av å bli spurt om det de bruker årevis på å lære seg. Eller de insisterer på at kunnskapen skal formidles på en måte som de selv snakker, med alle faguttrykkene og med setninger som strekker seg gjennom minuttene.

— Dette forstår jeg ikke, sier jeg stadig vekk til forskere, som ikke kan skjønne hvorfor.

— Jeg vet ikke hva ringformede organiske siloksaner er, sier jeg til forskere som ikke kan forklare det nærmere.

Samfunnsforskerne er verst. For de bruker ord som hver for seg er ganske forståelige, men satt sammen til setninger som mister mening. Eller vi mister konsentrasjonen underveis.

— Jeg har utviklet et konseptuelt teoretisk rammeverk som gjør det mulig å skille mellom stimuli som har motiverende effekt og faktorer som ikke har det, sier en forsker og tenker at det er greit.

Og når vi som er forskningsjournalister gjør den vanskelige jobben med å skrive enkelt om fagfeltet deres, får vi gjerne tilbake en sitatsjekk som er pepret med faguttrykk.

Forskere som ville gått i demonstrasjonstog for pressefrihet i Zimbabwe, slåss med nebb og klør for å få full kontroll over artiklene de er omtalt i.

En forsker overvar en liten prisutdeling forskning.no hadde for gode artikler om forskning. Han mente at prisen burde ha gått til forskeren som ble intervjuet, ikke til hun som skrev artikkelen. Slik blir journalistikken redusert til en service for fagfolket.

Alle fag ut til folket

Men de finnes – forskerne som villig deler sin opparbeidede kunnskap med alle oss andre, med et språk som vi kan forstå. Det merket vi i forskning.no da vi spurte en rekke norske forskere spørsmål som: blir en vegetarianer dårlig av å spise kjøtt? Hvilke norske insekter kan vi spise, og kunne vi klart oss uten månen? til boken Hvorfor ser du aldri babyduer .

En forsker som kontaktet vår redaksjon var i alle fall ikke skyggeredd. Han hadde like godt skrevet et intervju med seg selv – med sitater og rosende selvomtale.

Han fikk en liten e-post-klapp på skuldra for innsatsviljen, sammen med en større leksjon om journalistikk og kilder.

  1. Les også

    Forskere kan skille årsak fra statistisk sammenheng

  2. Les også

    Suppe på en nål

  3. Les også

    Har barnehager fått kvinner i arbeid?

Relevante artikler

  1. VITEN

    «Det er få forskere som anstrenger seg for å skrive lesbart»

  2. VITEN

    Mangel på ytringsfrihet i forsvarsforskningen

  3. VITEN

    Hvor frie er forskerne på Folkehelseinstituttet?

  4. VITEN

    Forskere flest behersker ikke norsk godt nok

  5. VITEN

    Kur mot Alzheimer og antibiotikaresistens? NRK blåser opp forskningsresultater.

  6. SPREK

    Ekspert mener «tulleforskning» kan skape uro og engstelse