Viten

Dette er en av de 100 verste fremmede arter i Europa

En skapning som er blitt så fryktet og beryktet at den kalles «The Killer Shrimp» har erobret Europa de siste 25 årene.

Vi skal ikke sitte hver dag i frykt for at «morderamfipoden» skal komme til Norge, geografien gjør at det er ganske liten sannsynlighet for at den vil komme, skriver artikkelforfatteren. Foto: Michal Grabowski

  • Anne Helene S. Tandberg, Forsker i zoologi ved Universitetsmuseet i Bergen
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

For rundt hundre år siden levde amfipoden Dikerogammarus villosus i brakkvannsområdene der de store elvene Donau, Dnieper og Don renner ut i Svartehavet. Men så begynte den å bevege seg oppover elvene.

Amfipoder er små krepsdyr. De kan ved første øyekast ligne litt på sine fjerne slektninger rekene. I Norge kjenner vi godt til de marine artene som vi ofte kaller tanglopper, og i våre vassdrag finnes det en liten håndfull arter som har vært der siden isen trakk seg tilbake fra vår del av verden.

Utbredelsen eksploderte

I 1926 fant forskere for første gang Dikerogammarus villosus et lite stykke opp i Donau. I 1989 var de på høyde med Wien. De pilte langsomt opp mot de store vannmassene. Så eksploderte utbredelsen.

Det ser ut til å ha startet i 1992 med åpningen av kanalen mellom Donau og Main. En kanal som binder sammen to elver for båter gir også andre tilgang på naboelven. I motsetning til å måtte erobre nye kilometer motstrøms, kunne D. villosus nå surfe medstrøms ned Main.

Les også

Rognkjeksen er en superhelt

Anne Helene S. Tandberg er forsker i zoologi ved Universitetsmuseet i Bergen, Avdeling for Naturhistorie. Hun studerer marine krepsdyrs artssammensetning og livsforhold, spesielt i våre norske, kalde farvann. Foto: Håvard Kallestad

Fra å bruke 65 år på å komme seg oppover elven, nådde den utløpet til Rhinen i løpet av to korte år. De neste 20 årene ble nærmest en invasjon.


Fiskemat

Utbredelsen av D. villosus er nå nært sagt hele det europeiske kontinent. Den vestlige spredningsveien langs Donau står i kontrast med en østlig vei opp Dnieper. Nederst i denne elven ønsket ivrige fiskere seg mat til fiskene i dammene som ble bygget i Sovjettiden. De flyttet med vilje store mengder Dikerogammarus opp dit: amfipoder er kjent for å være føde for mange fiskearter.

Les også

Hesteskokrabbens lyseblå blod redder liv

Herfra har den spredt seg helt ut til Østersjøen. Genetiske undersøkelser av D. villosus fra de to rutene viser små genetiske forskjeller. Hva som kommer til å skje når de to variantene møtes, vet vi ikke.

Via dykkeutstyr

I 2010 spredte D. villosus seg til De britiske øyer. Dette har nok skjedd via ballastvann. En eksplosiv spredning til store deler av England og Wales fulgte. Fritidsutstyr som vadere, gummibåter og dykkeutstyr kan være “spredere”, de nederste leddene på alle beina til D. villosus fungerer som små hekter som kan feste seg på det meste.


Det er ikke bare mennesker som hjelper disse dyrene å spre seg. Kanskje får de haik med fugler? Forsøk har vist at de kan overleve kortere flyturer mellom våtmarksområder, hvis ikke fuglefjærene de henger i tørker helt ut.

Den perfekte erobrer

Hvorfor er disse dyrene så veldig farlige at vi har gitt dem kallenavnet «The Killer Shrimp»? De er «den perfekte erobrer», med kortere reproduksjonstid enn lokale arter, flere avkom, og kortere generasjonstid.

Reproduksjon kan også foregå i større deler av året. De tåler store endringer i saltinnhold, temperatur og oksygeninnhold i vannet. De er også litt større enn de andre amfipode-artene, og ikke minst: når det trengs, kan de spise det meste, inkludert de andre amfipodene som bor i elven.

Les også

28 av 38 norske husdyrraser er truet


Når en ny art invaderer et økosystem, endres systemet. Det kan bli både små og store endringer, vi kan ikke forutsi resultatet. Næringsnettet som finnes i elvene vil nok påvirkes. En slik endring kan få effekter hele veien opp til de som spiser på toppen, og det er kanskje vi mennesker. Invaderende arter har andre sykdommer og parasitter enn de lokale, og de lokale artene har ofte ikke motstandskraft mot de ukjente plagene.

En av det 100 verste

Problemet er at vi ikke vet hvor ille det vil gå med de europeiske elvene. Spredningen har skjedd så raskt at vi ikke var klare med kunnskap før de kom, og forskningen kom i gang saktere enn amfipodene har svømt.

Men vi jobber med saken. D. villosus er nå karakterisert som en av de 100 verste fremmede arter i Europa.

Vi har relativt få ferskvannsamfipoder i Norge. Grunnen for dette finner vi i de siste istidene, det var ikke mange elver å bo imens Skandinavia var bunnfrosset.

Våre elver er heller ikke så sammenknyttet med hverandre, vi er ganske isolert ytterst langs kanten av vår skandinaviske halvøy. Dikerogammarus villosus har ikke blitt observert i noen norske elver eller innsjøer.

Ikke i Norge

Vi skal heller ikke sitte hver dag i frykt for at «morderamfipoden» skal komme til Norge, geografien gjør at det er ganske liten sannsynlighet for at den vil komme. Vi følger selvsagt med på mange arter som har spredningspotensial.

Likevel: når du drar til en sentraleuropeisk eller britisk elv på ferie er det lurt å være oppmerksom på disse problemene, og hjelpe til med ikke å spre fremmede arter videre.

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les mer om

  1. Viten
  2. Dyr

Flere artikler

  1. VITEN
    Publisert:

    Torskekrisen i Oslofjorden skyldes mer enn bare klimaendringer

  2. VITEN
    Publisert:

    Aggressiv blindpassasjer truer norske blåbær

  3. VITEN
    Publisert:

    Pesten ble spredt mellom mennesker, ikke via rotter

  4. NORGE
    Publisert:

    Forskerne oppdager stadig flere varianter av viruset. Hva betyr det?

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    Under et av sine mange dykk, oppdaget Erling (65) plutselig noe nytt på havets bunn

  6. NORGE
    Publisert:

    Ny virusmutasjon har allerede spredt seg til 25 land