Scotts fatale sydpolferd avslørte at det hadde vokst skoger i Antarktis
Funn av 280 millioner år gamle fossile blader bidro til å endre synet på Jorden og dens klima.
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.
Scotts ekspedisjon gjorde unike funn av 280 millioner år gamle fossile blader på sin fatale sydpolferd. De bidro til å endre synet på Jorden og dens klima.
«Sydpolen. Ja, men under helt andre omstendigheter enn forventet ... Gode Gud! Dette er et fryktelig sted», skrev Robert F. Scott i dagboken sin den 17. januar 1912.
Sydpolen hadde ligget der jomfruelig og uoppdaget, nå var britene slått av Roald Amundsens ekspedisjon med skarve fem uker. En myte om en martyr ble skapt på tilbakeveien – vi kjenner alle til Scott og hans menns tragiske endelikt.
Selv om skuffelsen til britene var total, hadde de andre formål med ekspedisjonen. For der Amundsen skrev at vitenskapen fikk «skjøtte seg selv» i sin plan om å erobre Sydpolen, var den et viktig motiv bak britenes Antarktis-ferd.
I løpet av den tre år lange ekspedisjonen ble den lengste ubrutte rekken av værinnsamlinger utført i det tidlige 20. århundre. 2109 dyr, planter og fossiler – der 401 av dem var nye for vitenskapen – ble fraktet til England. For en geolog er det ett funn som utmerker seg, et funn som enkelte hevder skulle bli skjebnesvangert for Scott og hans menn.
Grotesk feilvurdering?
Scott og hans menn nådde Beardmorebreen den 8. februar. Etter flere kjølige og vindfulle dager, krøp temperaturene endelig over null. De hadde bare kommet halvveis, de var fortsatt om lag 600 km fra basen ved kysten. De var underernærte og slitne. Frostskadene ridde dem.
Verst rammet var Edgar Evans, en av ekspedisjonsdeltagerne. Hos han var alle fingerneglene begynt å falle av. Likevel, de skyndet seg ikke videre til neste depot, de tok en lengre stopp ved breen.
Men for britene handlet det ikke bare om å erobre Sydpolen, som for Amundsens del. Vitenskapen kalte. De skulle «geologisere», som Scott skrev i dagboken. En stopp som den svært Scott-kritiske forfatteren Roland Huntford har kalt en «grotesk feilvurdering». Det var én av mange, ifølge Huntford, som en følge av skjødesløs planlegging og hasardiøse valg.
Nesten en dag, samlet sett, brukte de på å ta geologiske prøver, blant annet med plantefossiler. I den ellers gledesfattige dagboken til Dr. Edvard Wilson skrev han: «Got some splendig things in the short time». Men det tok tid og det sinket dem trolig, derfor Huntfords harde dom.
Skog i Antarktis
Funn av plantefossiler i Antarktis var i seg selv en sensasjon for over hundre år siden. Allerede i 1892 hadde den norske hvalfangeren og oppdageren Carl Anton Larsen avdekket over 50 millioner år gamle fossile trestammer på Seymourøya på nordspissen i Antarktishalvøya.
Disse funnene skapte bølger i de vitenskapelige miljøene.
Ikke bare bekreftet de at jordens klima hadde vært varmere tilbake i geologisk tid, men selv isødet Antarktis hadde en gang vært skogkledd. Hvorfor? Det var fortsatt uklart for datidens forskere, og det skulle enda gå en god stund før man fullt ut skjønte hvordan ulike faktorer som astronomiske forhold, CO2-nivå i atmosfæren, havstrømmer og kontinentalplatenes bevegelser endrer jordens klima.
Samlet 15 kilo med stein
Scott og co. samlet inn 15 kilo med steinprøver, et par av dem med unike fossiler. Men dette kom aldri Scott og hans menn til å få vite. For på veien tilbake rammet tragediene dem, én etter én. Evans, som etter et fall skadet seg stygt, kollapset og omkom i teltet en drøy uke etter utflukten ved Beardmorebreen.
Fire uker senere hadde frostskadene gjort Lawrence Oates, løytnanten, nærmest invalid. For ikke å sinke de andre vandret han ut av teltet. Hans berømte siste ord vil alltid følge han: «I am just going outside and may be some time».
Til tross for alt slitet og all motgangen dro de steinprøvene med seg videre på kjelken. Den 21. mars ble de rammet av snøstorm og søkte tilflukt i teltet. Der lå de værfaste helt til de utåndet av utmattelse og kulde en uke senere. De var da skarve 18 kilometer fra neste depot og bare 280 kilometer fra ekspedisjonens hytte ved kysten.
Pangeas skoger
I november 1912 ble britenes frosne lik sporet opp. På sleden utenfor teltet lå sekken med de 15 kiloene med steinprøver. De hadde de dratt med seg hele den siste fatale måneden.
Så hvilke spesielle funn hadde de gjort? Og hva slags betydning skulle det få?
Da Alfred Wegener, den berømte altmuligmannen innen geofysikk og meteorologi, puslet sammen sin grensesprengende og lenge omdiskuterte kontinentaldriftteori på begynnelsen av 1900-tallet, var funn av Glossopteris-fossiler, en utdødt treslekt, et vektig bevis for teorien. Som enkelte før ham hadde påpekt, så han at kysten til Afrika og Sør-Amerika passet sammen, og antok derfor at de en gang hadde hengt i hop.
At det var funnet fossile Glossopteris-blader på begge de to kontinentene, var ett av flere bevis for at de kunne ha hengt sammen som ett superkontinent, Pangea, eller «all-jorden».
Da prøvene fra Scotts ekspedisjon ble analysert, avdekket de nettopp Glossopteris-fossiler. At de foruten i Sør-Afrika og Sør-Amerika fantes i Antarktis, og dessuten i India, Australia og New Zealand, styrket Wegener og hans meningsfellers hypotese om et superkontinent som senere hadde sprukket opp.
Trass i dette ble Wegeners tanker om at kontinentene flyttet på seg lenge latterliggjort og kalt en «umulig hypotese». Det skulle gå over et halvt århundre før Wegeners teori, riktignok modifisert, ble anerkjent – blant annet støttet av Scotts funn.
Varmt klima på Sydpolen
Siden Antarktis for 280 millioner år siden lå omtrent der kontinentet ligger i dag, ved Sydpolen, betyr det at det globale klimaet var langt varmere enn i dag. Med blant annet polar mørketid må Glossopteris-skogen ha tålt enorme svingninger i klima.
Trærne hadde en rekke spesielle egenskaper: Røtter og blader var tilpasset en livssyklus med hurtig vekst og fotosyntese om våren, og de må ha vært ekstremt motstandsdyktige mot frostødeleggelser om vinteren.
Scotts siste ord
Ved polfarernes lik lå også dagbøker og avskjedsbrev. For en naturviter er det rørende at Scott skriver til sin kone, Kathleen (som Nansen for øvrig flørtet med under Scotts fatale ferd): «Make the boy interested in natural history if you can; it is better than games».
Scotts siste ord i dagboken lyder: «It seems a pity but I don’t think I can write more. These rough notes and our dead bodies must tell the tale. For God's sake look after our people.»
En myte om britisk heroisme og mot var skapt; de hadde tapt kappløpet til Sydpolen, men til gjengjeld hadde de ofret seg for vitenskapen.
Kilder: Robert F. Scott og Edward Wilsons dagbøker. Roland Huntford: Scott og Amundsen, Colin Martin: «Scientist to the end» (Nature), «Skogens historie» (Reidar Müller), Roald Amundsen: Sydpolen, 1929.
