Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

På kveldshimmelen har vi de siste månedene sett at Venus er blitt en kjempefin «stjerne». Den lyser kraftigere enn noen andre stjerner, ja, den har nå en lysstyrke om lag 50 ganger sterkere enn de sterkeste stjernene på himmelen.

I de nærmeste ukene finner du Venus på kveldshimmelen i sørvest ved solnedgang. Den går ned bak horisonten i vest-nordvest bortimot midnatt. Bruk gjerne figuren nedenfor: Venus er ikke vanskelig å finne, fordi den er så lyssterk.

Stjernehimmelen 1. april i sørvest like etter at det er blitt mørkt nok til å se stjernene godt. Et par timer senere går Venus bak horisonten. Venus er ikke på langt nær så stor som den er markert her, dette er bare vår måte å markere at den lyser kraftig! Nærliggende kjente stjernetegn er markert sammen med den sterkeste ordentlige stjernen vi har på himmelen, Sirius. Venus og Månen vandrer i forhold til stjernene for hver dag som går, og 3. april passerer Venus Syvstjernen. Illustrasjonen er laget med utgangspunkt i dataprogrammet Starry Night Pro Plus fra Simulation Curriculum Corp, men markeringene er påført.

Nå er Venus i en spesiell gunstig stilling

Venus er den nærmeste planeten til Jorden, men er nærmere Solen enn oss. Det betyr at vi aldri kan se Venus på motsatt side på himmelen enn Solen. Venus kan bare opptre som «morgenstjerne» eller «kveldsstjerne», men oftest er den så nær Solen på himmelen at den ikke er noe særlig fin å se på. Nå er den i en spesiell gunstig stilling.

Så nyt Venus nå! Venus bruker kortere tid på en runde rundt Solen enn Jorden, men de roterer samme vei.

Det går vel halvannet år før vi kommer tilbake til samme konstellasjon mellom Solen, Venus og Jorden som nå.

Arnt Inge Vistnes, fysisk institutt, Universitetet i Oslo.

Selv om det på papiret bare går vel halvannet år mellom hver gang Venus er kveldsstjerne, er det slett ikke like nydelig skue hver gang. Iblant skjer dette på en årstid der man fryser katta av seg når man er ute, andre ganger skjer det når himmelen er så lys om kvelden at det er vanskelig å nyte skuet.

Og den vakreste tiden varer ikke så lenge. Om få uker vil Venus ikke lenger ha like stor glans, for solen stiger raskt på himmelen nå kort tid etter vårjevndøgn. Kveldene blir raskt lysere, i tillegg vil Venus etter hvert komme nærmere og nærmere Solens posisjon på himmelen som gjør den umulig å observere.

Nærmere oss

Venus gikk fra å være morgenstjerne til kveldsstjerne allerede 13. august i fjor. Da var Venus på «baksiden» av Solen, avstanden mellom oss og den så stor som den kan være, og Venus sto så nær Solen på himmelen at den var vanskelig å se.

Det tok syv og en halv måned frem til hvor vi er i dag, der Venus ligger maksimalt til venstre for Solen (langs Solens bane på himmelen) slik at vi kan nyte Venus også etter at det er blitt ordentlig mørkt. Nå er Venus også nærmere oss, bare 0,66 ganger jord-sol-avstanden, og ser betydelig større ut gjennom et teleskop.

Roterer samme retning rundt Solen

Allerede 3. juni vil Venus være aller nærmest oss og ligger da nærmest på en rett linje mellom Solen og oss. Da ser vi bare den siden av planeten som ikke er belyst av Solen. Etter det går Venus over til å bli en morgenstjerne som får størst lysstyrke i begynnelsen av august. Da er fortsatt himmelen ganske lys, slik at vi får nok de vakreste skuene i siste halvpart av august.

Årsaken til all denne variasjonen er altså at Venus er litt nærmere Solen enn oss, at Venus-året bare er 225 jorddøgn og at Venus og Jorden roterer i samme retning rundt Solen.

Siden avstanden mellom Jorden og Venus er seks ganger større når Venus er lengst borte fra oss sammenlignet med når den er nærmest, vil størrelsen sett i et teleskop også endre seg tilsvarende. Dette er mye mer enn for noen andre planeter. Dette er vist i figuren nedenfor.

Alt etter hvor Venus er i forhold til Solen og oss, vil vi se hele den belyste siden av Venus når den er lengst borte fra oss, men ingen del av den belyste siden når Venus er nærmest oss. Mellom disse ytterpunktene ser vi «Venusfaser» når vi kikker på Venus gjennom teleskop. Figuren viser noen hovedtrekk for den utviklingen vi nå kan observere.

Da teleskopet ble oppfunnet

Disse «Venusfasene» er faktisk ganske spennende, for de spilte en viktig rolle for vitenskapens utvikling på begynnelsen av 1600-tallet. Det var på denne tiden at teleskopet ble oppfunnet, og Galileo Galilei var en av de første som rettet teleskop mot stjernehimmelen.

Det var to observasjoner som førte til at Galilei skjønte at planetene måtte gå omkring Solen, ikke omkring Jorden. Det var bevegelsene til de fire største månene rundt Jupiter og «Venusfasene» han så på Venus i et teleskop. Dette minner oss om hvor viktig observasjoner er for utviklingen av vitenskap!

Månefasen de neste ukene

Vi trenger ikke svære teleskoper for å se både de fire månene rundt Jupiter og «Venusfasene». En god prismekikkert eller «fuglekikkert» er alt som skal til, forutsatt at du holder kikkerten helt stabilt slik at ikke bildet hopper og danser og at det ikke er for mye turbulens i luften.

Når Venus er nærmest oss, har den en vinkeldiameter på om lag 3 prosent av Månens (og Solens) størrelse. De av oss som husker hvor stor Venus var da den passerte Solen som en sort skive ved «Venuspassasjen» for noen år siden, vil forstå at det skal ikke så mye til for å se formen på «månefasen» til Venus de neste få ukene.

Kanskje dette kan være noe å tenke på for å få koblet tankene litt vekk fra korona og elendighet? Det er nærliggende å tenke på Wergelands ord: «Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv.» (Fra diktet Mig Selv, 1841.)

Vi kan selv gjøre vårt for å se lyspunkter for ikke å bli sittende dørgende fast i alt som er vanskelig.