Narremedisin virker, men forskerne er uenige om hvorfor | Simen Gaure
Uansett hva det feiler en, vil narremedisin ha en effekt. Men hvorfor?
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Øyvind Østerud, Atle Fretheim og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
En av de «beste» medisinene som finnes, er placebo.
Uansett hva det feiler en, vil narremedisin ha en effekt. Det viser en lang rekke studier. Hensikten med slike studier er å finne medisiner som virker bedre enn narremedisin.
I de seneste tiårene er man kommet litt i tvil om narremedisin faktisk virker, altså om det er en psykologisk effekt eller om det bare er et statistisk bedrag som stadig kan plage forskere.
Dårlig dagsform
Vi må ha et eksempel. Vi utsettes stadig for hendelser som for praktiske formål kan anses som tilfeldige. Ta for eksempel en skoleklasse. Elevene har varierende «dagsform», noen ganger har flere dårlig dagsform, andre ganger ingen. Sett nå at akkurat på eksamensdagen er tilfeldigvis svært mange av elevene utilpass, og forestill deg også at eksamensoppgaven handler om akkurat slikt som ingen av dem er interessert i.
Klassen får et dårlig gjennomsnitt på eksamen uten at det egentlig kan tilskrives noe annet enn tilfeldigheter. Rektor får lav score på CV-en, kontakter kommunen og ber om hjelp. Inn kommer det all verdens støtteordninger, og neste år er karaktersnittet slik rektor liker det. Støtteordningene får æren for å ha rettet opp en skjevutvikling.
Problemet med en slik «dokumentasjon» av inngrepene er at det ville gått bra neste år uansett. I akkurat vårt eksempel skyldtes jo de dårlige resultatene bare en oppsamling av uflaks, slikt skjer med tilfeldigheter.
Det at sammenklumping av uflaks eller flaks som oftest ikke vedvarer særlig lenge har et navn, regresjon mot gjennomsnittet, alt blir som regel normalt igjen helt av seg selv.
Snev av tilfeldighet
Den første til å beskrive regresjon mot gjennomsnittet, var Sir Francis Galton i 1886. Han målte høyde til foreldre og barn, og fant at svært høye foreldre som regel fikk barn som var lavere enn dem selv, og svært lave foreldre fikk barn som var høyere enn dem selv.
Barna fikk i begge tilfeller en høyde som var nærmere gjennomsnittet enn foreldrenes. Galton mente det måtte være en egenskap ved arvelighet, men senere undersøkelser har altså funnet at det er en helt generell statistisk effekt som oppstår overalt hvor det finnes et snev av tilfeldighet.
Beveger seg mot gjennomsnittet av seg selv
Regresjon mot gjennomsnittet er nå velkjent blant forskere, men det er likevel ikke alltid man husker å ta hensyn til det.
Det er ikke spesielt interessant å forske på gjennomsnittet, så som oftest velger man ut noe bortenfor. Da vil ethvert tiltak «virke», ting beveger seg i retning gjennomsnittet helt av seg selv.
Man har for eksempel sett effekten i fartsovervåking.
Er det mange ulykker et år så setter man opp automatisk overvåking, neste år er det færre ulykker. Kameraene får æren.
Det å skille regresjon mot gjennomsnittet fra en faktisk virkning er viktig, som oftest har man en blanding.
Et hav av fallgruver
Det er færre og færre som mener at den psykologiske effekten ved placebomedisin er særlig viktig. Snarere er det at man blir frisk uansett, altså regresjon mot gjennomsnittet, som står for mesteparten av placeboeffekten.
Nyere ideer om at medisinsk behandling bør tilpasses individuelt, og undersøkelser av hvordan det bør gjøres, kan også forstyrres av regresjon mot gjennomsnittet.
Det er kort og godt et hav av fallgruver i forskning som både legfolk og profesjonelle kan falle i.
