Unge, norske muslimer driver «hverdagsmotstand» mot ekstremisme
Hvordan forholder unge muslimer seg til ekstremisme og terrorisme? Vi har intervjuet 90 unge, norske muslimer og sett nærmere på deres forhold til jihadistiske organisasjoner og retorikk.
De unge muslimene vi snakket med ble ofte bedt om å forklare eller ta avstand fra religiøs ekstremisme og terror. Den underliggende forståelsen var at de var ansvarlig for handlingene til terrororganisasjoner som IS, Al-Qaida eller al-Shabaab.
De fortalte at de opplevde slike krav og anklager som urimelige og urettferdige. Unge muslimer i Norge mente at de ikke hadde noen plikt til å ta avstand fra ekstreme minoriteters handlinger, selv om de ble gjort i islams navn.
En slik «taushet» kan noen ganger tolkes som sympati eller støtte.
Vitser og usynliggjøring
I forskningsprosjektet Radikalisering og motstand har vi intervjuet 90 norske muslimer i alderen 18–32 år, og blant annet sett nærmere på deres forhold til jihadistiske organisasjoner og retorikk. I intervjuene kommer det tydelig frem at selv om unge muslimer ikke nødvendigvis fordømmer terror offentlig, så avviser de ekstremisme i samtaler om religion og politikk.
Vi kaller det for hverdagsmotstand mot ekstremisme. Den kommer til uttrykk i fortolkninger av sentrale islamske begreper, følelsesutbrudd, slengkommentarer, vitser og forsøk på usynliggjøring.
Boken Unge muslimske stemmer, som omhandler mer av forskningsprosjektet, handler om muslimsk tro og praksis, hvordan islamsk autoritet og kunnskap endres i den digitale tidsalderen, og forholdet mellom forskjellige grupper i islam. Vi skriver om norske muslimers tanker om endetiden, helvete og himmelen, og kontroversielle begreper som jihad, sharia og kalifatet.
Her skiller vi også mellom fire uttrykk for hverdagsmotstand.
1. Teologisk avvisning
Det finnes mange ulike meninger om hva som er den riktige tolkningen av islam. Tar man utgangspunkt i ekstreme grupper, fremstår islam som en totalitær og brutal religion. Inntrykket vi fikk i våre samtaler med unge muslimer var annerledes. De mente at ekstreme grupper ikke representerte islam, hverken i tro eller praksis. IS ble spesielt kritisert for deres overdrevne voldsbruk og drap av uskyldige mennesker. En ung muslim sa:
«I Koranen så står det at man ikke skal drepe eller skade noen. Ikke voldta eller tvinge kvinner. Liksom sånne ting, sånn at hvis du hadde vært hundre prosent muslim, så hadde du ikke gjort sånne ting. De bomber mennesker, barn som er uskyldige. Fortell meg, hvor i Koranen står det at du skal drepe en baby og at verden skal bli bedre av det?»
De unge, norske muslimenes avvisning av ekstremisme handlet ofte om at jihadistene manglet kunnskap om islam, og at de misbrukte islam. Mange viste til Koranen og sa at «det å drepe et menneske er som å drepe hele menneskeheten».
Ekstremister ble ikke ansett som representanter for islam på grunn av overdreven og illegitim voldsbruk. En del mente derfor at ekstremister ikke kunne anses som muslimer.
2. Emosjonell avvisning
Ekstremister ble ofte beskrevet som alt fra naive og enkle mennesker som ble «hjernevasket», til idiotiske, falske og ikke minst som gale «psykopater».
En ung muslim beskrev IS på denne måten: «De er bare blodtørstige. De er helt gale. De bare straffer fordi de er vant til det, enten de er gjengfolk eller gangstere. Det må være noe galt med hodene deres.»
Slike nedsettende beskrivelser uttrykker de sterke følelsene som ekstremistene mobiliserer blant muslimer. En annen mente at IS lever «i sin egen lille boble, i en sekt. Det er slik flesteparten av muslimer ser på dem».
Det er vanskelig å vite hvor bokstavelig disse uttrykkene for frustrasjon og fordømming skal forstås, men skjellsordene og det emosjonelle engasjementet viser den dype forakten for ekstremistene som mange muslimer i Norge har. Det ble også sammenlignet med andre ekstreme religiøse grupperinger.
Det er «bare en ekstrem gruppe, som andre ekstreme kristne grupper i vesten. IS er bare ekstreme folk», var det en ung muslim som sa. Dermed ble en inndeling basert på om de var muslimer eller ikke, utfordret av et skille mellom ekstremister på den ene siden og «alle andre» på den andre.
3. Latterliggjøring og humor
Til tross for at religiøs ekstremisme er et følsomt tema, foregikk mange av samtalene våre i en lett og avslappet tone. De fleste irriterte seg over presset om å måtte ta avstand fra terrorisme, men noen klarte også å le av det. En ung muslim sa:
«Hver gang det kommer noe på nyhetene om at det har vært en bombe eller et eller annet, er det første som står i avisen at personen sa ‘Allahu Akbar’. Herregud på'n igjen! Generalforsamling! Hvordan skal vi redde situasjonen!?»
En annen lo sarkastisk da hun beskrev fordommer rundt islam og ekstremisme: «Hvis alle muslimer var IS, så hadde vi ikke hatt en flyktningstrøm, skjønner du. Alle hadde chilla i Syria».
Flere brukte humor og harselerte for å ufarliggjøre jihadisme. Ofte var humoren et uttrykk for overlegenhet, men den gjorde det også mulig å snakke om betente tema uten for mye alvor.
4. Fortielse som motstand
De tre første avvisningene av ekstremisme ble ofte brukt om hverandre. Men det var også noen som ikke orket å forholde seg til temaet i det hele tatt. De «slettet det fra minnet» som en ung muslim sa.
En annen uttrykte det slik: «Jeg tenker at de ikke representerer islam, og da er jeg ikke engang interessert i å lese om dem, så hvorfor skal jeg bruke energi på det?»
Kunnskapen om ekstreme grupper varierer mye blant unge muslimer. Ofte visste de mindre om kjente grupper enn det vi forventet. Fortielse eller omgåelse kan også være en måte å ta avstand fra dem. Ved å ignorere og fortie ekstreme organisasjoner prøvde de å nekte dem betydning for islam, i samfunnet og i eget liv.
Hverdagsmotstand
Det pågår en kontinuerlig kamp om hvordan islam skal forstås i muslimske miljøer. Et av våre hovedfunn er at det finnes en rekke «motfortellinger» til den jihadistiske retorikken blant unge norske muslimer.
Vår forskning viser at selv om de unge ikke alltid ønsker å ta avstand fra muslimsk ekstremisme offentlig, og mener det er dypt urettferdig at de blir avkrevd det, så gjør de dette kontinuerlig i hverdagen. Dette skjer i samtaler med familie og venner rundt middagsbordet, i skolegården, på fester og andre steder hvor islam diskuteres.
Vi tror det er viktig å anerkjenne unge muslimers avvisning til ekstremisme og å spille på lag med denne i forebygging av radikalisering. Motstanden vi har avdekket kommer «innenfra» og er derfor spesielt effektiv. Uansett hva en ellers måtte mene om islam, er den en viktig ressurs i kampen mot religiøs og politisk ekstremisme.
