Hvis halve verden blir influensasyke – hvem bør få hjelp først?
Spanskesyken tok livet av 50–100 millioner mennesker. Har vi egentlig lært det vi kan av historien?
I 1918–19 ble over en tredjedel av verdens befolkning rammet av influensa. Tette neser, hodepine, ømme muskler, og høy feber bredte om seg. Men denne var langt slemmere enn den velkjente sesonginfluensaen. Samlet tok Spanskesyken, en av verdens verste pandemier til nå, livet av 50–100 millioner mennesker i årene 1918–1920, det vil si opp mot 5 prosent av verdens befolkning.
Nå, hundre år senere, topper faktisk pandemisk influensa Verdens Helseorganisasjons dystre «10 trusler mot global helse»-liste.
Her i trygge Norge tenker vi kanskje at vi er beredt, men har vi egentlig lært det vi kan av historien?
Pandemi og politikk
Influensasykdommen som fikk navnet Spanskesyken startet sannsynligvis i USA, eller muligens i Kina, men helt klart ikke i Spania. Navnet skyldes tidspunktet.
Pandemien startet på tampen av første verdenskrig, og spanjolene fikk ”skylden” ettersom de var et nøytralt land og derfor ikke hadde samme insentiver for å holde tilbake informasjon som de krigførende landene hadde.
Etter at Reuters slapp en pressemelding 28. mai 1918 som sa at 30 prosent av Spanias innbyggere var blitt syke, og at attpåtil store deler av regjeringen, førsteministeren og Kong Alfonso XIII var blant de rammede, ble pandemien hetende Spanskesyken. To uker etter den pressemeldingen, nådde Spanskesyken Norge.
Det er blitt forsket en god del på det som ble en av verdens dødeligste pandemier til nå. Både historikere, samfunnsvitere og medisinere har sett på hvem som faktisk ble rammet og når.
Lenge antok man at Spanskesyken var sosialt nøytral – både gatefeiere og kongelige ble jo syke. I dag har vi forskning som tilsier at noen grupper ble hardere rammet enn andre.
I en ny studie, publisert i tidsskriftet Influenza and other Respiratory Viruses, bruker jeg tall fra utbruddene i Bergen for å vise at det var markante ulikheter i sosioøkonomisk status hos dem som ble syke i de to første influensabølgene som skyllet over Norge for hundre år siden.
Den første bølgen, som traff sommeren 1918, rammet først og fremst fattige. Den andre, som traff om høsten, rammet rike mennesker som hadde vært mindre eksponert for influensaviruset i første runde.
Hva har så det å si for oss, i dag? Vel, selv om Norge anno 2018 ser ganske annerledes ut enn Norge 1918, er tidligere pandemier den beste muligheten vi har til å forberede oss på fremtidige utbrudd.
Så hva sier Spanskesykens mønstre om hvordan knappe ressurser, for eksempel vaksiner, bør prioriteres neste gang pandemialarmen går?
Lave vaksinasjonstall hos risikoguppene i Norge
I dag defineres risikogruppene for alvorlig sykdom og død i forbindelse med influensa etter biomedisinske anbefalinger.
De omfatter blant annet personer over 65 år, gravide etter 12 svangerskapsuke, barn og voksne med diabetes, kronisk lungesykdom, hjerte- og karsykdom, leversvikt eller nyresvikt, kronisk nevrologisk sykdom eller skade, nedsatt immunforsvar, og svært alvorlig fedme.
Hvert år oppfordres de samme risikogruppene å vaksinere seg mot sesonginfluensa. Kun litt over 20 prosent av dem gjør det. Det norske tallet er lavere enn i mange andre europeiske land, og betydelig lavere enn målet på 75 prosent vaksinasjonsdekning som Verdens helseorganisasjon har satt.
Sosioøkonomisk status som kriterium for vaksinering?
Min forskning tilsier at vi bør vurdere å bruke sosioøkonomiske parametere for vaksinering i tillegg til de biomedisinske, for å få en større andel av risikogruppene til å vaksinere seg.
For å nå flere mennesker med sammensatte helselidelser bør visse grupper av langtidssykemeldte, langtidsledige, uføretrygdede og personer med nedsatt arbeidsevne defineres som risikogrupper.
På den måten kan vi nå en større andel av dem som står i fare for å rammes først, noe som samtidig vil gi alle sosioøkonomiske grupper bedre odds for å unngå alvorlig sykdom og død.
Å redusere sosial ulikhet i helse er kjernen i det internasjonale helsearbeidet, men diskuteres lite i internasjonale beredskapsplaner for pandemisk influensa. Dette er overraskende ettersom pandemidødeligheten ser ut til å være høyest blant dem med lavest sosioøkonomisk status.
Det reduserer muligheten for å oppnå de internasjonale FN-målene om å utrydde fattigdom, redusere sosial ulikhet og sikre god helse for alle innen 2030.
