Mer kunnskap om etterlatte etter selvmord | Atle Fretheim
Det er mer åpenhet om selvmord, men vet vi nok om reaksjonene og behovet for støtte hos de etterlatte?
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Kombinasjonen av større åpenhet om selvmord og at den døde var en kjent person, gjorde at Ari Behns dødsfall fikk en medieoppmerksomhet vi aldri tidligere har sett. Dødsfallet har også bidratt til mer oppmerksomhet om hva omgivelsene kan gjøre for å forhindre nye selvmord.
Rundt 600 mennesker tar sitt eget liv i Norge hvert år, og flere tusen opplever dermed selvmord i nærmeste familie eller vennekrets. Vi som tilhører omgangskretsen til de pårørende, kan føle oss usikre og uvitende: Hva slags følelser preger dem som har mistet noen i selvmord? Hvordan kan jeg støtte de etterlatte på en best mulig måte?
Hver enkelt pårørende har sin egen, unike sorgreaksjon, men forskning kan bidra med viten om hvilke tanker og følelser som etterlatte gjerne sliter med.
Skamfølelse, skyld og bebreidelse
For noen år siden gjennomgikk to norske forskere undersøkelser der ettervirkninger blant etterlatte etter selvmord ble sammenlignet med ettervirkninger etter dødsfall av andre årsaker. Reaksjoner blant de pårørende ble målt ved hjelp av spørreskjemaer.
Alt i alt så man ikke klare tegn til at etterlatte etter selvmord hadde flere alvorlige psykiske ettervirkninger enn pårørende etter andre typer dødsfall. Men for noen reaksjoner så man klare forskjeller. Blant annet var skamfølelse, bebreidelse og fordeling av skyld mer utbredt blant dem som hadde mistet noen i selvmord.
Hvorfor skjedde det?
En annen, mer kvalitativ tilnærming som har vært brukt for å beskrive opplevelsene til de etterlatte, er å stille åpne spørsmål som inviterer til en friere samtale enn det et spørreskjema gir anledning til.
For få år siden publiserte tre psykologer fra Nord-Irland en systematisk gjennomgang av slike studier. Ikke overraskende beskrev de pårørende et spekter av reaksjoner, men blant følelsene som dominerte var igjen skyld og bebreidelse – enten rettet mot en selv, mot andre eller mot den avdøde. I disse studiene fremsto «hvorfor»-spørsmålet som viktig. For mange var det å forstå beveggrunnene til den avdøde vesentlig for å kunne håndtere de vanskelige følelsene og gå videre.
Vær stolt av vinternettene dine! | Kathrine Aspaas
Tema i omgangskretsen
Mange av det etterlatte opplevde god sosial støtte i tiden like etter selvmordet, men beskrev også følelsen av å bli forlatt når støtten svant hen etter begravelsen. I en norsk undersøkelse fra noen år tilbake ga mange etterlatte uttrykk for skuffelse over at det bare gikk noen måneder fra dødsfallet inntraff, til det ikke lenger var et tema i omgangskretsen.
Omgivelsene og samfunnets syn på selvmord kan også innvirke på de etterlattes bearbeiding av sorgen. Som det påpekes i Helsedirektoratets veileder om ivaretagelse av etterlatte etter selvmord: «Dersom samfunnets syn på selvmord er fordømmende, vil dette synet også kunne prege etterlattes syn på seg selv.»
Færre selvmord?
Det er viktig og riktig av mediene å rette søkelyset mot tiltak som kan bidra til at færre tar sitt eget liv. Samtidig er det liten tvil om at vi vil få mange selvmord også i årene som kommer, og at vi trenger mer kunnskap om vanlige reaksjonsmønstre og behovet for støtte hos de etterlatte.
Les også:
