Mediene som terroristenes redskap
Mediene er en integrert del av terrorhandlinger og utgjør en alvorlig utfordring både for nyhetsmedier og sosiale medier.
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.
Terrorangrepet mot El Noor- og Linwood-moskeene i Christchurch, New Zealand 15. mars fikk raskt betegnelsen det første «sosiale medier-angrepet». Dette fordi terroristen filmet og delte massakren av 50 mennesker gjennom Facebooks livestream.
Mens man tradisjonelt har skilt mellom nasjonale og utenlandske terrorister, beskrev New York Times hendelsen i New Zealand som første «internett-native mass shooting». Terroristen annonserte angrepet gjennom et manifest som han delte i sosiale medier.
Tett forbundet med mediene
Den tette koblingen mellom terror og medier er imidlertid ikke ny. Terrorisme er blitt beskrevet som propaganda gjennom handlinger, som politisk vold begått for publisitet, og som teater.
Terroristenes mål er oppmerksomhet, som dels kan handle om å sette seg i respekt og å rekruttere, og dels å skremme og skape uro. Den amerikanske forskeren Brigitte L. Nacos hevder i boken Mass-Mediated Terrorism at så lenge terroristene serverer bilder, trusler, drama og human-interest fortellinger, vil nyhetsmediene fortsette å rapportere – og overrapportere – selv små terrorhendelser.
Avhengig av formidling
I forskningsprosjektet Face of Terror ved NTNU tar vi som utgangspunkt at mediene er svært viktige for hvordan vi forstår og forholder oss til terrorisme i dag.
Vår forskning viser at norske medier ikke alltid er seg bevisst den rollen de selv spiller i fremstillingen av terrorisme. Mediene former våre bilder av hvem terroristene og ofrene er, av omfanget, årsakene til og konsekvensene av terrorisme. Terroristene anvender selv mediene, både direkte og indirekte, og er avhengige av at nyhetsmediene formidler trusselbildene de iscenesetter.
Endringene i medieteknologi og mediebruk bidrar til at forbindelsene mellom mediene og terrorisme er under endring. I vårt forskningsprosjekt undersøker vi rollene sosiale medier spiller, hvilke bilder pressen bruker av terrorister og filmatiske fremstillinger av terrorhendelser. Hendelsene i Boston, Paris, Christchurch, men særlig terrorangrepene i Norge i 2011, er sentrale i våre studier.
Fra fjernsyn til Facebook
Med satellittfjernsynet ble terrorhandlinger mediehendelser på nye måter. Terrorgruppen Svart septembers angrep på israelske utøvere under OL i München i 1972 løftet for alvor terroraksjoner opp på den globale nyhetsscenen.
Ved å legge aksjonen til et symboltungt arrangement som hadde 6000 akkrediterte journalister, og som ble kringkastet verden rundt, nådde terroristene et internasjonalt publikum på flere hundre millioner tilskuere.
Den mest spektakulære livesendingen av terrorhendelser er naturligvis al-Qaidas angrep på World Trade Center 9. september 2001. NBC, CBS og fjernsynskanaler verden rundt stoppet de ordinære sendingene sine og gikk «live» i det det første flyet traff det første tårnet.
9/11 var en vellykket propagandaaksjon som både har fungert som inspirasjon for terroraksjoner senere, og som illustrerer de utfordrende dilemmaene terrorhendelsene gir nyhetsmediene: Oppmerksomhet er et av terrorens mål, samtidig som terroren for mediene er for dramatisk og spektakulær til ikke å rapporteres.
- Les også: Kommentar: Profesjonelle medier gjør de vurderingene sosiale medier ikke kan eller vil gjøre
Forbigår redaktører
Når mediefremstillingen av terrorhendelsene i New Zealand beskrives som noe nytt, er det fordi dagens medieteknologi (som Facebooks publiseringsplattform og Go-Pro-kameraer) gir terroristene nye muligheter til å forbigå redaktører og/eller sensur.
Sosiale plattformer har gitt terrorister større muligheter til å poste videoer, selfier eller manifester direkte og raskere til følgere og fiender. Publikum er blitt aktive brukere på andre måter enn før. Et eksempel var når Reddit-brukere tok på seg rollen som etterforskere i forbindelse med bombingen av Boston Marathon i 2013.
På tråden #findthebostonbombers ble det delt bilder for å hjelpe til med å identifisere terroristene. Den vage etterlysningen beskrev menn som hadde sekk og «så mistenkelige ut», noe som blant annet medførte at uskyldige havnet på avisforsider eller ble utpekt på andre måter.
Når vi velger å dele bilder eller videoer på sosiale plattformer, er vi våre egne redaktører med det ansvaret som følger den rollen.
De omfattende og brutale terrorhandlingene sammen med medieutviklingen medfører kontinuerlige etiske utfordringer for mediene.
Hva skal man skrive om eller vise? Skal man vise bilder av vold? Bør man publisere manifester? Bør man gi terroristene en scene?
Terroristens ansikt
Oppmerksomheten som vies terrorister, er av de mest kontroversielle feltene ved pressedekning av terrorhendelser.
Et omdiskutert eksempel er Rolling Stones forside med portrettet av den unge Boston-bomberen Dzhokar Tsarnaev. Magasinet som er kjent for å skape idoler av artister som Mick Jagger og Jim Morrison ble beskyldt for å gjøre terroristen til et ikon, og en rekke utsalgssteder nektet å selge magasinet.
Lignende reaksjoner så vi i Norge når publikum snudde utstilte aviser med bilder av Anders Behring Breivik på forsiden.
Massiv dekning etter 22. juli
Da Behring Breivik planla sine terroraksjoner i 2011, tenkte han også på angrepet som en scene for å få ut et budskap og som virkemiddel for å mobilisere andre. Derfor klargjorde han egne bilder i forkant, hvor han skulle ta seg best mulig ut, og i et forsøk på å unngå de tradisjonelle forbryterbildene som politiet sender ut i forbindelse med arrestasjoner.
Dekningen av Behring Breivik i norske medier i etterkant av terrorangrepene, og i forbindelse med rettssaken i 2012, var massiv.
For eksempel hadde Dagbladet 36 utgaver med bilder av terroristen på forsiden av avisen i perioden 23. juli til onsdag 14. september 2011.
Gjennomgangen av bildene norske medier brukte i 2011 og 2012 viser at mediene i stor grad anvendte bildene terroristen selv hadde klargjort, og sent reflekterte over betydningen av bildene de selv brukte.
Dropper terroristenes navn
Etter terrorangrepene i Paris mot Charlie Hebdo og Bataclan i 2015 oppfordret den franske filosofen Bernhard-Henri Levy mediene om ikke å nevne terroristenes navn.
Statsminister Jacinda Ardem i New Zealand sa noe lignende i etterkant av Christchurch-terroren: Terroristens mål var berømmelse, derfor vil hun aldri si hans navn.
Da terroristen ble fremstilt i retten, ble ansiktet hans sladdet på bildene som gikk ut til mediene (av hensyn til hans rettssikkerhet). Paradoksalt nok deles bildene fra drapsvideoen bredt, også i norske medier.
Førsteinntrykket av mediedekningen rundt hendelsene på New Zealand kan likevel tyde på en økt varsomhet og en økende forståelse for hvordan medienes fremstilling av terrorisme har stor og vidtrekkende betydning.
