Problemet med de store sjarmørene
Tiltalende og fotogene dyrearter trekker penger, publisitet og oppmerksomhet. Det taper andre arter og miljøer på.
Hvem eller hva avgjør hva det skal forskes på?
Svaret er et grumsete lappeteppe av penger, politikk, søknader, lobbyisme, markedsføring og agendaer. En ting som imidlertid er hevet over enhver tvil, er at søte dyr med pels og brune øyne tiltrekker seg oppmerksomhet.
Innenfor bevaringsbiologien finnes det et eget ord for dette: flaggskipart. En art som gjennom sin tiltrekningskraft øker den totale oppmerksomheten om det biologiske mangfoldet i området. Typiske eksempler på dette er panda, neshorn, løve, og ikke minst aper, særlig de store av dem. De som ligner mest på oss selv.
Selfien vinner
En av vitenskapens nødvendige kjepphester er objektivitet og nøytralitet. Gjelder dette også når man velger hvilke prosjekter som blir finansiert, og hvilke arter det da skal forskes på?
Er det større sannsynlighet for at et forskningsprosjekt gjennomføres dersom man vil ta en selfie med forskningsobjektet i bakgrunnen? Svaret er ja.
Vi spurte oss selv: Er det slik at forskning på noen arter forfordeles på grunn av artenes utseende? Satt på spissen: er det større sannsynlighet for at et forskningsprosjekt gjennomføres dersom man vil ta en selfie med forskningsobjektet i bakgrunnen?
Svaret er ja.
Gikk du glipp av denne?
- Jeg innrømmer det: jeg har manipulert mine barn. Jeg brukte sprittusj og tegnet smilefjes på krypet.
Hvilke faktorer avgjør?
Vitenskapelig arbeid måles i vitenskapelige publikasjoner, såkalte fagfellevurderte artikler. Vi søkte etter vitenskapelige publikasjoner som inneholdt navn på en eller flere av de 565 afrikanske og asiatiske verneområder hvor store aper forekommer (Termen «store aper» omfatter artene sjimpanse, gorilla og orangutang, samt gibbon og siamang).
Antall treff i Googles vitenskapelige søkemotor, Google Scholar, ble brukt som en indikasjon på forskningsinnsats i de beskyttede områdene. I tillegg til tilstedeværelsen av aper, så vi også på en del andre faktorer, som for eksempel verneområdenes størrelse og vernetype.
De store apenes effekt
Resultatene viser at i afrikanske og asiatiske land hvor det finnes store aper, har forskere en tendens til å fokusere på noen få, store nasjonalparker, og overse mange andre. I vår gjennomgang fant vi at 71 prosent av de publiserte studiene fokuserte på pattedyr, mens 31 prosent av disse kun handlet om store aper. Tilstedeværelsen av gorillaer øker sannsynligheten hele 35 ganger for at det også foregår forskning i et område.
Ikke uventet er forskningens oppmerksomhet rettet mot de store og karismatiske artene. I likhet med samfunnet for øvrig blir tydeligvis også forskningen lett distrahert av dyr med pels og store, brune øyne. Uten å trekke flere paralleller til internetts kattevideoer enn absolutt nødvendig.
Verdens rareste dyr?
Du kan koke det, fryse det og sulte det i årevis uten skade
Intellektuelt snobberi
Store nasjonalparker er sterkt overrepresentert sammenlignet med mindre områder. Vernestatus er også av avgjørende betydning, og merkelappen «nasjonalpark» henger desidert høyest.
Det er antagelig flere årsaker til dette.
Store og godt beskyttede parker er mer tiltalende steder for forskere å bo og arbeide i. De er trolig også mer stabile, og er derfor tryggere steder å etablere langvarige forskningsstasjoner og -aktiviteter enn mer marginale eller mindre godt forvaltede områder.
I tillegg skal man ikke underkjenne at noe skyldes en viss form for intellektuelt snobberi, hvor det er mer populært å finansiere og gjennomføre prosjekter i "urørte" områder som er relativt upåvirket av menneskelig aktivitet. Sannsynligheten for å finne slike områder i nasjonalparker er høy.Betyr dette at kun store aper og store nasjonalparker er verdt å forske på? Naturligvis ikke.
Betyr det at vitenskapen går glipp av annen viktig informasjon i disse økosystemene? Mest sannsynlig ja.
Dritbra frø lurer møkkbille
Store hull i kunnskapen
En tredjedel av afrikanske og en femtedel av asiatiske verneområder ga ingen søkeresultater i det hele tatt. Majoriteten av de 565 verneområdene ga kun en håndfull treff i Google. Fra en forskers standpunkt er dette ganske hårreisende. Denne skjevheten betyr at det er skrikende kunnskapshull: Vi vet nesten ingenting om mange verneområder i tropene, og vi vet svært lite til ingenting om de fleste arter som ikke er pattedyr i disse områdene.
Mange har lett for å overse at de fleste dyr ikke er pattedyr. Et eksempel: Statistisk sett er det gjennomsnittlige dyr et insekt. Insekter utgjør 50-70 prosent av alle beskrevne dyrearter, og er dermed jordens mest artsrike dyregruppe. Ta også med i betraktningen at hoveddelen av klodens biologiske mangfold befinner seg i tropiske områder. Tropiske regnskoger for eksempel, huser to tredjedeler av alle verdens arter. Vi vet altså mye om primatene i disse områdene, men lite om alle de andre.
Er dette viktig da? Hvilke følger kan det ha?
Vel, vedtak og beslutninger bør helst baseres på vitenskapelig kunnskap. Denne kunnskapen har sitt utspring i vitenskapelige artikler, det vil si mange, uavhengige forskningsprosjekter. Når alle disse kommer fra de samme områdene, og kun fokuserer på en håndfull av de myriader av arter og miljøer som finnes, så er grunnlaget for beslutningene subjektivt i utgangspunktet.
Overdrevent optimistisk
Verdens tropiske skoger blir mer og mer fragmenterte. Dette betyr at fremtidens dyr skal leve i flekkvise skogsområder som gradvis blir mindre. Hvis vår kunnskap om truede arter og miljøer i hovedsak baseres på data samlet inn på de stedene der bestandene er godt beskyttet og økosystemene fungerer best, vi har sannsynligvis et overdrevent optimistisk syn på verden.
Det er kanskje på tide å fjerne de rosa filtrene, og vende noe av oppmerksomheten mot klodens mindre og mer uanselige arter og verneområder.
Det er kanskje på tide å fjerne de rosa filtrene, og vende noe av oppmerksomheten mot klodens mindre og mer uanselige arter og verneområder.
