Hvorfor snakker vi så mye om livsmestring og så lite om folkehelse?
Forskjeller i levealder versus mindfulness.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
I høst innføres som kjent fagfornyelsen i den norske skolen. Tidsskriftet Prosa har i den anledning viet hele siste utgave til oppdateringen av læreplanene.
Der finner vi blant annet de tre nye tverrgående emnene folkehelse og livsmestring, demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling.
En aktuell bok om livsmestring er anmeldt i tidsskriftet. Her bemerker lærer Ida Carine Longva: «I diskusjonen om det nye tverrfaglige temaet har jeg merket meg tendensen til å utelate ‘folkehelse’.»
Og rett nok, i høst har livsmestring i skolen vært oppe til debatt i flere norske aviser, men ikke folkehelse. Selv er jeg medskyldig her da jeg nylig ga ut boken Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene?, der jeg nærmest utelukkende diskuterer livsmestring, og ikke folkehelse.
Så hvorfor snakker alle så mye om livsmestring og så lite om folkehelse?
«Å mestre livets utfordringer»
Jeg tror det skyldes flere forhold. Folkehelse betyr hele befolkningens helse. Det skal i utgangspunktet handle om forebygging, som oppvekst- og levekårsforhold, som retter seg inn mot alles helse, og ikke enkeltmennesket.
Men ser man til noen av de siste års folkehelsemeldinger er det en tendens til at mestringsperspektivet også her gis mer oppmerksomhet. Folkehelsemeldingen fra 2014 kom sågar med tittelen «Mestring og muligheter». Der heter det: «Men god helse er ikke bare fravær av sykdom, det handler også om å mestre livets utfordringer. Mestring gir livsglede, mening og overskudd, også når vi rammes av sykdom.»
Dette er begrunnelsen for mestringsfokuset: «[V]oksne må ta ansvar for eget liv og helse. […] Et viktig element i folkehelsepolitikken er å styrke enkeltindividet.»
Større ansvar på den enkelte
Få vil nok bestride at voksne også har et ansvar for å ta vare på seg selv. Men her kan det virke som om myndighetene ønsker å legge til rette for at den enkelte skal ta et større ansvar for eget liv enn tidligere. Ergo er det nok en fare for at mestring, med sin individuelle innramming, er i ferd med å kolonisere noe av det tradisjonelle folkehelsearbeidet.
Livsmestring er også tettere på elevenes helt forståelige ønske om at temaet skal være praktisk nyttig og gi dem «verktøy for å håndtere hverdagen bedre».
Det kan være en annen mulig grunn til at vi foreløpig snakker mindre om folkehelse i forbindelse med fagfornyelsen.
Tradisjonelt folkehelsearbeid kan nok med sin demografiske tilnærming virke upersonlig. I motsetning til livsmestring, som kan by på praktisk undervisning i kroppslige og kognitive øvelser som elevene umiddelbart vil kunne se nytten av.
Stort ansvar for lærerne
Skolens innhold må oppleves relevant for elevene som går der. Fagfornyelsen er iverksatt nettopp for å ivareta blant annet dette.
Men relevanskriteriet bør ikke bli det eneste man orienterer seg etter. Og her hviler det nå et stort ansvar på at lærerne ikke lar «livsmestring» få dominere «folkehelse» fullstendig innenfor ett og samme tema.
For som folkehelsemeldingen av 2014 heldigvis fortsatt fremholder: «Det handler om å finne den riktige balansen mellom den enkeltes ansvar for eget liv og myndighetenes ansvar for å skape mest mulige like forutsetninger».
