Vinteren 2017–18 er den varmeste noensinne registrert i Arktis
Mens sjøisen forsvinner, etterlater mildvær og pøsregn en tykk iskappe over Svalbards tundra.
«Sibirkulden» over Norge og kontinentet de siste ukene har stått i skarp kontrast til været lenger nord.
Vinteren 2017–18 er den varmeste noensinne registrert i Arktis.
Varmerekorder
En rekke værstasjoner i nordområdene hadde en gjennomsnittstemperatur for vinteren som lå mer enn 5 °C over normalen. På den nordligste landbaserte værstasjonen i verden, Kapp Morris Jesup på Grønland, registrerte Danmarks meteorologiske institutt mer enn 60 timer med lufttemperatur over 0 °C i løpet av februar.
På Karl XII-øya på Svalbard ble det for tredje året på rad registrert mer enn 10 dager gjennom vinteren der lufttemperaturen var over 0 °C. For den nordligste bemannede værstasjonen til Meteorologisk institutt, Ny-Ålesund, er det utarbeidet en lufttemperaturserie helt tilbake til 1934.
Årets vinter er den varmeste som er registrert, med gjennomsnittstemperatur for desember-februar på -5,0 °C (8,7 °C over normalen).
På Blindern i Oslo er til sammenligning den respektive normaltemperaturen -3,8 °C.
Sjøisen forsvinner
Den arktiske vinteren har også vært preget av rekordlite sjøis, med store åpne havområder langt mot nord. Satellittdata viser at dette er del av en tydelig trend med minkende sjøis over flere tiår, noe som har stor betydning for utvekslingen av varme og fuktighet i Arktis.
Dette gir spesielt tydelige utslag i Barentshavet og områdene rundt Svalbard, hvor arealet av sjøisdekke nå i starten av mars var det minste som er registrert på denne tiden av året siden serien startet i 1967.
Mindre sjøis gir kystklima
Når kalde luftmasser forflytter seg over isfritt hav, blir luften varmet opp. Den kraftige oppvarmingen på Svalbard ser ut til å være nært koblet til både minkende sjøis og høyere sjøtemperatur.
Lokalt i fjordene på Spitsbergen ser vi også den samme effekten: Der isen tidligere lå som et isolerende lokk vinterstid, bidrar åpne fjorder til høyere vintertemperatur over landområdene rundt. Svalbard er derfor blant de områdene på jorden som nå varmes opp raskest.
Varmebølgene i nord fører også med seg mer og mer nedbør, og oftere i form av regn. I Ny-Ålesund kom det hele 221 mm nedbør i løpet av desember til februar (normalen er 99 mm), godt over halvparten som regn.
Store konsekvenser
Mildværsperioder med kraftig regn midtvinters har konsekvenser på tvers av miljø og samfunn. Snøforholdene endrer seg dramatisk, og temperaturen i permafrosten øker betydelig under og etter mildværsperioder.
Temperaturmålinger i borehull ned til 100 meters dybde viser en jevn økning siden slutten av 1990-tallet. På 10 meters dybde er temperaturøkningen på over 2 grader.
Slike endringer i permafrosten kan bidra til økt ustabilitet i jordlagene, erosjon og jordskred, noe som i sin tur vil påvirke natur og samfunn. Vi har sett flere eksempler på dette i senere tid, både på Svalbard og i andre deler av Arktis.
Permafrosten og det øverste jordlaget utgjør allikevel fortsatt et betydelig kuldelager, og kraftig regnvær midtvinters fører derfor ofte til en tykk iskappe på bakken.
Islagets utbredelse og tykkelse avhenger av regnets mengde, varighet og intensitet, samt temperaturen, topografien og hvor mye snø som ligger på bakken og kan smelte.
Nå i mars, som er «prime time» for turliv og turisme, er tundraen i hoveddalførene og kystområdene på Svalbard nærmest en sammenhengende skøytebane, mens fjordene er isfrie.
Noen setter pigger på snøscooterbeltet, men turistnæringen, en svært viktig sysselsetter, merker allikevel slike varme, våte vintre på kroppen.
Regn, ising og endringer i snøforhold har også andre effekter på samfunnet. Stengte veier, sørpeskred, nedisede radioantenner og kansellerte flyavganger er noen eksempler på utfordringene i Longyearbyen de siste åra.
Effekter på økosystemet
Vinterregnet og isingen på bakken kan også ha betydning for plante- og dyrelivet. Isingen skaper problemer for noen plantearter, som igjen kan påvirke matgrunnlaget for plantespisere. Rein og rype opplever i tillegg at maten deres blir utilgjengelig når tundraen er innkapslet i stålis.
Selv om reinsdyra på Svalbard er tilpasset slike harde kår – noen trekker høyt til fjells, mens andre tyr til tang og tare – vil isingsvintre kunne føre til høyere vinterdødelighet og bestandsnedgang. Dette har i sin tur betydning for flere arter, og spesielt fjellreven, en åtseleter som til en viss grad avhenger av reinsdyrkadavre for å overleve vinteren og fø opp hvalper på våren.
Inntil videre ser det dog ut til at både rein og rev på Svalbard klarer seg bra under de rådende klimaendringene, blant annet fordi kortere vintre og lengre plantevekstsesong virker positivt på plantespiserne.
Mørke utsikter
Modellene og fremtidsscenarioene til FNs klimapanel sliter med å holde tritt med den faktisk observerte hastigheten på oppvarmingen.
Med stor sannsynlighet vil trenden med varmere og våtere svalbardvintre både fortsette og tilta i tiårene som kommer.
«Ekstremvær» med varmebølger og pøsregn midtvinters skjer nå nærmest årlig og representerer kanskje normalvinteren for Svalbard allerede ved midten av dette århundret. De verste scenariene antyder at det meste av nedbøren som faller midtvinters vil, om noen tiår, komme i form av regn.
Hva er normalt?
Vær gjenspeiler kortsiktige forhold, mens klimaet beskriver mønstre over lang tid. Etterslepet fra «sibirkulden» ligger fortsatt som et lokk over Sør-Norge, og våren lar vente på seg. Debatten rundt global oppvarming og drivhuseffekten har en tendens til å tilta i slike tider med «unormalt» kaldt vær.
Men normalen endrer seg (med klimaendringene), og det er nettopp derfor vi opplever denne kulden som unormal. Befolkningen på Svalbard skiftes ut jevnt og trutt, og dagens innbyggere er vant til milde og våte vintre.
Som studenter på Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) på nittitallet har vi selv opplevd det som vi her refererer til som normalen, med kalde vintre, fantastiske skiforhold og endeløse scooterturer på trygg fjordis.
Kompleks dynamikk
For oss som driver forskning i Arktis er det viktig å poengtere at endringene vi beskriver har en rekke underliggende årsaker, både naturlige og menneskeskapte.
Gjennom et komplekst samspill resulterer de i endringer som vi nå observerer. De naturlige svingningene ligger alltid i bunnen for det klimaet man til enhver tid har. På toppen av disse ser vi nå tydelige spor av endringer som er menneskeskapte.
En rekke uavhengige studier de siste årene viser at det menneskeskapte bidraget til klimaendringene i Arktis blir større og større. Denne oppfatningen deles nå blant alle de mest anerkjente vitenskapelige akademiene i verden, i tillegg til FNs klimapanel.
