Nei, fedme blant pasienter med alvorlige infeksjoner er neppe beskyttende
Fedmeparadokset tilsier at fedme reduserer risikoen for død ved alvorlige infeksjoner. Vi finner det motsatte.
Det er stor enighet om at overvekt og fedme er uheldig for helsen. Likevel kan man med jevne mellomrom lese at overvekt og fedme hos pasienter med alvorlige infeksjoner reduserer risikoen for død.
For eksempel sto det i The Independent for et par år siden at pasienter lagt inn på sykehus med infeksjon, hadde dobbelt så stor sjanse for å overleve dersom de også hadde fedme. På Forskning.no kunne vi lese at flere studier – med til sammen mange millioner studiedeltagere – fant at pasienter på sykehus med overvekt og fedme hadde langt bedre overlevelse av sepsis (blodforgiftning) og lungebetennelse.
En systematisk gjennomgang fra 2017 av åtte studier av sepsispasienter fant at overvekt og fedme bedret overlevelsen. Det samme finner to store amerikanske studier fra 2019 og 2020.
Fenomenet kalles fedmeparadokset (engelsk «The Obesity Paradox») og gjenfinnes for flere sykdommer, slik som overlevelse av hjerte- og karsykdommer. Det er også blitt skrevet bøker om paradokset.
Dette stemmer neppe
Men er det virkelig sånn at pasienter med alvorlige infeksjoner har bedre overlevelse på grunn av overvekt eller fedme?
I en fersk studie viser vi at dette neppe stemmer. Hvordan kan vi påstå at vi har rett, mens alle andre tar feil? Hvis du blir med på litt hjernetrim, så kommer du kanskje til samme konklusjon.
I alle de nevnte studiene undersøkte man pasienter på sykehus med alvorlig infeksjon eller sepsis. Man sammenlignet overvektige med ikke-overvektige for å vurdere hvilken av de to gruppene som hadde størst risiko for å dø.
Åreforkalkning er drevet av betennelse
Tre systematiske skjevheter
Det høres fornuftig ut, men det er særlig tre systematiske skjevheter, eller «bias», som kan ha forkludret resultatene:
Først ut er «revers kausalitet» som beskriver en situasjon der sykdommen påvirker risikofaktoren, og ikke omvendt. Personer med alvorlig infeksjon vil ofte ha dårlig mat- og væskeinntak og kunne bli dehydrerte. Dermed vil vekten reduseres før den blir målt ved sykehusinnleggelse. Jo mer alvorlig infeksjon, desto lavere vekt og større risiko for død.
Det neste er «konfundering». Konfundering oppstår når det er en felles ekstern faktor som er årsak til både risikofaktoren og sykdommen. Her er det en lang liste med konfunderende faktorer, men la oss ta kreftsykdom som eksempel. Kreft vil ofte redusere vekten, men vil også øke risikoen for død. Blant sepsispasientene med lav og normal vekt så vil det kunne være en større andel med kreft sammenlignet med sepsispasientene med overvekt og fedme (slik som i studien fra 2019). Det vil se ut som at de med lav og normal vekt har økt risiko for død, men dette kan altså skyldes at det er en større andel kreftpasienter i denne gruppen.
Skjevheter i studier
Den siste, og antagelig viktigste, feilkilden er «seleksjonsskjevhet». Når det kun er personer med sykdommen som inkluderes i studien, så kan det oppstå skjevhet. For å illustrere problemet, la oss si at det kun er to måter man kan få sepsis på: Enten fordi man er overvektig, eller fordi man er gammel. Finner du en sepsispasient på sykehuset som er overvektig, så vet du at det er overvekten som ga vedkommende sepsis. Finner du derimot en ikke-overvektig sepsispasient, så vet du at denne personen må være gammel.
Når vi da sammenligner sepsispasienter som er overvektige med sepsispasienter som er ikke-overvektige, så sammenligner vi i praksis personer som er overvektige mot personer som er gamle!
Hvis vi antar at høy alder er en større risikofaktor for død enn hva overvekt er, så vil overvekt se ut som at det er beskyttende, men det skyldes altså fravær av høy alder. I studiene fra 2019 og 2020, for eksempel, så var de innlagte sepsispasientene med fedme betydelig yngre enn de normalvektige sepsispasientene.
Nå må fedmeforskerne tenke nytt
Vi så på pasientenes gener
Så, hva gjorde vi for å adressere disse problemene? Blant annet brukte vi en teknikk som kalles Mendelsk randomisering. Det vil si at vi brukte studiedeltagernes gener til å regne ut den genetisk predikerte vekten.
Fordi det er tilfeldig hvilke genetiske variasjoner vi tildeles ved befruktning, så har vi her et naturlig eksperiment: Noen deltagere havner tilfeldigvis i genetisk overvektig-gruppen, mens andre tilfeldigvis havner i gruppen for de genetisk ikke-overvektige. Det snedige er at eksterne faktorer slik som alder, kreft og sepsis ikke vil påvirke din genetisk predikerte vekt. Dermed reduseres risikoen for konfundering og revers kausalitet.
Hva så med seleksjonsskjevheten? Jo, der brukte vi en teknikk som er velprøvd innen meningsmålinger. La oss si at det gjennomføres en meningsmåling der det ringes rundt til folk i Norge for å høre om de vil ha Solberg eller Støre som statsminister. De som tar telefonen og deltar i meningsmålingen, er sjelden representative for alle som skal stemme ved stortingsvalget. For å kompensere for dette, så legger man mer vekt på svarene fra de personene som det var minst sannsynlig at kom til å delta i meningsmålingen. Akkurat det samme prinsippet brukte vi ved å legge mer vekt på de personene som var minst sannsynlig at skulle få sepsis.
Vi fant det stikk motsatte
Vi undersøkte studiedeltagere fra Helseundersøkelsen i Trøndelag. Der fant vi at pasienter innlagt på sykehus med alvorlig infeksjon som hadde en kroppsmasseindeks på 30 kg/m2 (overgangen overvekt/fedme), hadde en dobbelt så stor risiko for død innen 30 dager sammenlignet med pasienter med en kroppsmasseindeks på 25 kg/m2 (overgangen normalvekt/overvekt). Altså det stikk motsatte av de tidligere studiene.
Vi argumenterer derfor for at fedmeparadokset innen alvorlige infeksjoner antageligvis er et resultat av systematiske skjevheter, og ikke har en biologisk forklaring. Fedmeparadokset er på tilsvarende måte blitt tilbakevist innenfor hjerte- og karsykdommer.
Et viktig poeng her er at det spiller ikke i seg selv noen rolle hvor mange millioner studiedeltagere som er vurdert, eller hvor mange studier som er gjort: Resultatet blir ikke mer korrekt av at de samme metodologiske feilene begås igjen og igjen. Inntil noen eventuelt demonstrerer at det vi finner er feil, så er det gode holdepunkter for å si at overvekt og fedme er uheldig også for pasienter med alvorlige infeksjoner (inkludert covid-19).
