Kristian Gundersen: Er forskningspolitikken forskningsbasert?
Man skulle kanskje tro at forskningspolitikk var kunnskapsbasert. Slik er det ikke.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Kristian Gundersen, Øyvind Østerud og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Kyrre Lekve (SV) er tidligere statssekretær i kunnskapsdepartementet og har vært med på å utarbeide Arbeiderpartiets program for forskningspolitikk.
Han skrev i fjor høst i Agenda Magasin at «Universitetene har i liten grad hatt evne til å gå inn i nye forskningsfelter. Nye forskningsfelter kommer gjennom brede initiativer fra myndigheter.»
Når biologiprofessor Dag O. Hessens så skriver i Aftenposten at «Hele opplysningstiden og den påfølgende vitenskapelige revolusjon og samfunnsutvikling er i vesentlig grad drevet av universitetene», repliserer Lekve at Hessens påstander neppe kan «avgjøres av noen faktasjekk».
Nettets spede start
Har Lekve hørt om vitenskapshistorisk forskning?
Han kunne for eksempel sjekke betydningen av tyske universiteter under opplysningstiden. Han kunne sjekke mangelen på politisk oppmerksomhet da Watson og Crick oppdaget DNA-molekylets struktur i 1953. Hadde Lekve sjekket, ville han oppdaget at den første internettmeldingen ble sendt av en student ved University of California til Stanford. Men Lekve hører kanskje til dem som tror internett ble oppfunnet av politikeren Al Gore?
Friere tenkning
Det betyr ikke at universitetene alltid står for noe godt, de var for eksempel yngleplass for unge nazister i Weimarrepublikken. Men at universitetene historisk sett har vært helt sentrale endringsagenter i samfunnet kan det neppe herske tvil om.
Det er imidlertid usikkert om universitetene kan fortsette å ha en slik fornyerrolle fremover. De grensesprengende fremskrittene som er nevnt ovenfor, skjedde nemlig under betingelser der forskerne kunne tenke mye friere og mer langsiktig enn i dag.
Skadende strategier
Det finnes likevel også historiske eksempler på styring. Alexander Fleming oppdaget som kjent penicillinet i 1928 ved en tilfeldighet. Mindre kjent er at hans institutt hadde en strategi om at det ikke nyttet å bruke antibiotika mot infeksjoner, man måtte satse på styrking av immunsystemet. Hadde dette vært i dag, ville sikkert noen forskere med gode politiske kontakter fått et stort program for immunstyrking der Fleming ville falt utenfor.
Fleming ble forsinket, og det er vel få strategier som har ført til et så stort tap av menneskeliv. Mens penicillin etterhvert skal ha reddet 200 millioner menneskeliv, er det nå, nesten 90 år senere, fremdeles etablert fint lite immunstyrkende infeksjonsbehandling.
Nytte over kvalitet?
Det er derfor bemerkelsesverdig at professor i innovasjon Magnus Gulbrandsen på Forskningsrådets årlige forskningskonferanse uttalte at «Nytte i forskning er en forutsetning for kvalitet, ikke omvendt». Altså, om bare temaet for forskningen virker nyttig akkurat nå, så er det ikke så farlig med kvaliteten.
«Alt nytt kommer fra grunnforskningen!» var derimot Emmanuelle Charpentiers sluttreplikk i Det Norske Videnskaps-Akademi nylig. Hun er ett av de heteste navnene for nobelprisen i fysiologi og medisin til høsten for oppdagelsen av en tilsynelatende «unyttig» mekanisme (CRISPR) som nå kan revolusjonere genterapien.
Det pågår ein genteknologisk revolusjon
Ordet grunnforskning er imidlertid ikke brukt en eneste gang i Langtidsplan for forskning og høyere utdanning (2015–2024). Da har vi også høyresiden ved kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen med oss. Eller skal vi si mot oss?
Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!
Les flere Uviten-artikler:
Simen Gaure: Hvorfor tror ikke alle på forskning?
Øyvind Østerud: Det miljøindustrielle kompleks
Nina Kristiansen: Unødvendig bekymring for slanking i svangerskapet?
Kristian Gundersen: Vær Sokrates på nett!
Øyvind Østerud: Antidoping på tynn is
Nina Kristiansen: Når mediene vinkler hardt på pessimisme, kan fakta komme i andre rekke
Kristian Gundersen: Kvinnene overtar kunnskapssamfunnet
