Krise gir oss muligheter for å si det samme i krise etter krise | Ole Jacob Madsen
I krisetider overgår behovet for trøst sannhetsgehalten.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Som student husker jeg godt hvordan jeg lot meg fascinere av en av mine psykologiforelesere som viste oss det kinesiske tegnet for krise – «weiji». Det betød angivelig både fare og mulighet.
Under finanskrisen høsten 2008 spådde alle markedskapitalismens slutt. Fra den radikale filmskaperen Michael Moore til USAs tidligere sentralbanksjef og arkitekt bak Reagan-regjeringens økonomisk politikk, Alan Greenspan. Den finansielle tsunamien hadde om ikke annet gitt oss en sjanse til å starte på ny.
Når det bare ett år senere likevel viste seg å være «business as usual», modifiserte jeg ikke forventningen min om at krise også innebar mulighet, men konkluderte snarere med at utopiene nå var døde: «Krise gir ikke lenger anledning til å tenke annerledes. Dét er krise, det.»
Det skulle ikke vare
Under den neste krisen, 22. juli-terroren i 2011, hadde jeg uten å være direkte berørt selv, en sterk fornemmelse av å leve i en unntakstilstand. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, hadde mange med meg en distinkt opplevelse av et større samhold og at folk rett og slett var litt snillere med hverandre enn før.
Men det skulle ikke vare. Som mange andre har jeg i årene etterpå, igjen med «weiji» i bakhodet, skuffet konstatert at vi som samfunn ikke har tatt til oss lærdommen fra 22. juli.
Nå er koronakrisen her, og antallet kommentatorer, akademikere og eksperter som har formidlet at en krise også gir mulighet, har vært formidabelt. President i Røde Kors, Robert Mood, fikk på direkten under NRKs Lørdagsrevy det hårete spørsmålet: «Hvordan tror du denne krisen kommer til å endre verden?»
Han repliserte optimistisk: «Jeg er ganske sikker på at den kommer til å endre verden, men helt hvordan, det vet vi ikke ennå. Samholdet vokser jo nå som vi er i en krise. Det kan føre til at vi ser positive muligheter etter krisen. Kanskje vi kommer nærmere hverandre, kanskje blir det mer vekt på å bry seg om hverandre.»
Historien er et falsum
Jeg vet ikke om Mood har hørt om «weiji», men etter å ha søkt på det nettopp under koronakrisen, oppdaget jeg til min overraskelse at hele historien er et falsum. Det skriver seg fra en feilaktig oversettelse av det kinesiske tegnet «ji», som i denne sammenheng kun betyr «viktig punkt».
Historien er imidlertid blitt et munnhell videreformidlet av John F. Kennedy til Al Gore og utnyttet i en episode av TV-serien The Simpsons. Der ligger Homer nedtrykt på sofaen etter å ha blitt kastet ut av sin vante bar. Han blir forsøkt oppmuntret av datteren Lisa, som forteller ham at det kinesiske ordet for krise også betyr mulighet. Og hvorpå Homer revitalisert utbasunerer: «Yes, crisistunity!»
Mening med lidelsen
Historien om det kinesiske tegnet for krise illustrerer kanskje mer enn noe annet menneskers universelle behov for å finne en mening med lidelsen. Dette har tradisjonelt vært religionenes oppgave. Den er i dag langt på vei overtatt av vitenskapene, men som her ikke har særlig mer sikker kunnskap å by på.
Den mest treffsikre påstanden om fremtiden er nok hverken globaliseringens endepunkt eller digitaliseringens gjennomslag, men at noen også vil benytte den neste krisen til å minne om at krise også gir opphav til nye muligheter.
