Hvordan møter vi syke folk som ikke har en anerkjent diagnose? | Nina Kristiansen
Hva er den riktige balansen mellom omsorg og skepsis?
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Marit Simonsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Legevitenskapen er bygd opp rundt diagnoser. Men tre prosent av møtene mellom pasient og fastlege fører ikke til noen diagnose, viste en studie fra Uniresearch. De settes i kategorien medisinske, uforklarte plager og sykdom, kalt MUPS.
Pasientene er flest kvinner, mange menn, er i alle aldre, med alle utdanningsnivå. Halvparten er i arbeid. Andre studier viser enda høyere andel MUPS.
Ingen solskinnshistorie
Så hvordan håndterer helsevesenet folk med uforklarte lidelser? Forskningen viser at det ikke er noen solskinnshistorie. Pasientene går ofte gjennom mange typer utredninger for å utelukke kjente diagnoser – slik sett blir de tatt på alvor. Men de får ingen eller utilfredsstillende behandling. For uten diagnose, står legevitenskapen maktesløs.
Pasientene forteller om mistro, at legene oppfatter dem som masete og hypokondriske, at de ikke blir tatt på alvor. Det kan gjøre dem enda sykere.
Når legene ikke lenger har noe å tilby, oppsøker de syke nye leger, noen går til alternative behandlere eller de godtar å være uspesifisert syke. Andre syke setter diagnose selv. De utreder seg selv gjennom søk på nettet og finner frem til andre syke med like symptomer. De kjenner på hva som gjør dem friske og syke.
Problemet med egendiagnose, er at de faller gjennom i hjelpeapparatet. Og problemet er at egendiagnosen kan være fullstendig feil.
5G og strålingsfare
Så hva gjør vi andre? Vi som ikke er leger og helsearbeidere, men som er venner, kolleger og slektninger. Hva gjør vi når vi møter folk som uomtvistelig er syke, men som er blitt gitt opp av leger, har snekret sine egne diagnoser eller har forklaringer vi slett ikke tror på?
Jeg kom selv i denne situasjonen etter at jeg skrev om 5G og strålingsfare i Aftenposten. Hvor er de som er blitt syke av stråling, spurte jeg retorisk for å vise at helsevesenet og helseforskningen ikke har strålesyke å vise til.
Nå vet jeg hvor de er. Mange har kontaktet meg og fortalt om sin sykdom og plager fra mobilstråling, master og strømmålere. Dette er folk uten diagnoser, noe de selv forteller. De møter ikke forståelse hos legene.
Stille arroganse
Jeg merker meg min egen reaksjon: stille arroganse. Jeg tror på den forskningsbaserte, medisinske praksisen, selv om det fortsatt er mye de ikke vet eller har funnet ut av ennå. Den er det beste vi har, alternativet er kaos.
Det er gjort mye forskning på hvordan uforklarlig syke blir møtt av helsepersonell, men ikke på hvordan de blir møtt av oss andre.
Jeg kontaktet derfor en lege, en psykolog og en forsker for å spørre om hva som er den gode reaksjonen i møte med diffust syke. Det er flere enn de strålesyke, også andre forteller om skepsis: de med nakkesleng, amalgamforgiftning, uforklarlige smerter, selvdefinerte allergier og andre diffuse lidelser.
Må føle oss frem
De hadde få svar og synes det er like vanskelig som jeg. Medfølelse og omsorg, var svaret, men også realitetsorientering. For det kan være riktig å få den syke ut av destruktive spor og formålsløs egenbehandling. Hvordan vet vi hva som er den riktige balansen mellom omsorg og skepsis, spurte jeg. Nei, det finnes det ingen oppskrift på. Her må hver enkelt av oss føle oss frem.
Jeg vet ennå ikke hva jeg skal svare de strålingssyke i innboksen min. Kanskje er stille-delen av stille arroganse det beste alternativet?
