Viten

Grammatisk hunkjønn er på vei ut av språket vårt

Nå sier mange barn og unge en jente og en stjerne, ikke ei jente og ei stjerne. Hvordan skjer dette, og hva er grunnen til at det skjer nå?

Her viser førsteamanuensis Guro Busterud hvordan språktestingen av barn foregikk. De brukte en test som er designet for å lokke frem produksjon av ubestemte og bestemte artikler. Foto: Thor Nielsen, NTNU

  • Guro Busterud, førsteamanuensis, Universitetet i Oslo
  • Terje Lohndal, professor, NTNU og UiT Norges arktiske universitet
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Vi mennesker har alle en grammatikk i hodet vårt. Vi kan sammenligne det med å bygge noe med byggeklosser: Barnet må finne ut hva byggeklossene er og hvordan disse settes sammen.

En av tingene vi mennesker bruker grammatikken vår til, er å kategorisere deler av verden rundt oss. For eksempel deler vi substantiver inn i klasser. Disse klassene kaller vi grammatisk kjønn ut fra gammel latinsk tradisjon. Ulike språk deler opp substantivene på ulike måter: Noen har ikke kjønn (som engelsk), andre har opp mot 20 kjønn (mange språk i Afrika).

Måten inndelingen skjer på, varierer også. I noen språk er lydlige egenskaper ved ordene avgjørende, og substantiver som ender på samme lyd, havner i samme gruppe. I andre språk bestemmer ordenes betydning hvilket grammatisk kjønn de har. Da kan det være avgjørende om substantivet viser til noe som er kvinnelig eller mannlig, spiselig eller uspiselig, levende eller ikke-levende.

Guro Busterud, førsteamanuensis, Universitetet i Oslo. Foto: Hans Kristian Thorbjoernsen

Terje Lohndal, professor, NTNU og UiT Norges arktiske universitet.


Tre grammatiske kjønn

I norsk deler vi substantivene inn i tre klasser – vi sier at norsk har tre grammatiske kjønn: Hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Hvilket kjønn et substantiv har, bestemmer hvilken ubestemt artikkel vi setter foran substantivet. Det er derfor vi sier en bil, ei bok og et hus.

Adjektiver skiller også mellom intetkjønn og andre kjønn: et stort eple versus en/ei stor bok, mens eiendomspronomen uttrykker alle tre kjønnene med egne former: eplet mitt, boka mi og bilen min. I mange dialekter svarer også de tre ubestemte artiklene til bøyningsendelser i bestemt form, slik vi ser i de tre siste eksemplene: eplet, boka og bilen.

Selv om det er enighet om at mange norske dialekter har tre grammatiske kjønn, er det ikke tydelig hvilket system som ligger til grunn for inndelingen. Språkforskere har diskutert dette frem og tilbake, og det har vist seg vanskelig å finne frem til entydige regler for hvordan substantiv tildeles ulike kjønn.


Hunkjønn på vei ut

Trekjønnssystemet har vi hatt siden norrøn tid, og vi antar at det fremdeles gjelder for mange dialekter. Et unntak har vært dialekten i Bergen, som endret seg til et tokjønnssystem for flere hundre år siden. Da ble det en bok, en vidde, altså forsvant hunkjønnsformene.

De senere årene har språkforskere observert at hunkjønn ser ut til å være på vikende front i Oslo. Barn og voksne født og oppvokst i Oslo sier ikke ei flaske, men heller en flaske. Likevel har man antatt at systemet er stabilt i resten av landet.

Studier av byspråket i Trondheim og Tromsø tyder imidlertid på at denne antagelsen er feil. Også i disse byene ser vi en endring. Endringen er den samme som i Oslo: Der folk før sa ei bok, sier de nå en bok. Altså tar hankjønnsformer over, og dette gjelder for alle typer hunkjønnsord. En ting som er interessant å merke seg, er at selv om man sier en bok, beholdes stort sett a-endelsen i bestemt form: en bok – boka.

Testet barn, unge og voksne

La oss ser litt mer på detaljene i de to siste studiene fra Trondheim og Tromsø.

Felles for disse studiene er at vi og våre kolleger i Tromsø brukte nøyaktig samme testmetode og deltagergrupper. Begge steder testet vi produksjon av grammatisk kjønn hos fem ulike aldersgrupper: 3–5-åringer, 6–7-åringer, 12-13-åringer, 18-19-åringer og voksne (over 30 år).

Bruken av den ubestemte hunkjønnsartikkelen ei er på vei ut i begge byene: Resultatene fra de to eldste aldersgruppene viser tydelig at endringen har kommet lenger i Trondheim. I Tromsø er produksjonen av ei lav i de yngste aldersgruppene og stiger til 56 prosent for 18-19-åringene, mens voksengruppen har full produksjon. Ei er så å si fraværende i de yngste aldersgruppene i Trondheim, og den øker ikke til mer enn 16 prosent hos 18-19-åringene og bare 35 prosent hos de voksne.

Når det i Tromsø er full produksjon av ei i voksengruppen, betyr det at hvert individ alltid sier ei. En gjennomgang av de individuelle dataene for voksengruppen i Trondheim viser at det ikke er slik at hver person sier ei om lag 35 prosent av gangene. Over halvparten av de voksne sier aldri ei til hunkjønnsord – de sier alltid en. Med unntak av ett individ sier resten både ei og en. Majoriteten av de voksne språkbrukerne i Trondheim har dermed et tokjønnssystem, mens tilsvarende gruppe i Tromsø fortsatt har et fullstendig trekjønnssystem.

Les også

La kj-lyden dø i fred! | Nina Kristiansen

Hvorfor skjer dette?

Vi tror at endringen startet i Oslo og har spredt seg videre derfra til Trondheim og Tromsø. Grunnen til at språket i Oslo-området antas å være påvirkningskraften, er at denne dialekten har høyere prestisje enn andre dialekter. Og store byer har mer prestisje enn mindre byer, og mange språkforskere mener derfor at språklige trekk kan «hoppe» fra en by til en annen.

I østnorske dialekter og bokmål har man lenge kunnet bruke hankjønnsformer ved hunkjønnsord, men ikke omvendt. Når to former eksisterer side om side, vil det være vanskeligere for barn å få grep om systemet. At hankjønnsord i tillegg er tre ganger mer frekvente enn hunkjønnsord, gjør at barna vil høre langt flere eksempler på substantiver med hankjønnsartikkel enn med hunkjønnsartikkel. I en slik situasjon vil hankjønnsformer lettere «vinne».


Vet mer i 2024

Resultatene viser at den ubestemte hunkjønnsartikkelen står mye svakere enn den bestemte. Vi vet at barn lærer den bestemte artikkelen tidligere enn den ubestemte. Det spiller helt klart en rolle i den endringsprosessen vi ser nå.

I tillegg er den ubestemte artikkelen et tydeligere uttrykk for grammatisk kjønn, slik at når denne forsvinner, viser det at hunkjønn som klasse også er på vei ut.

Vi vet lite om rekkevidden av disse endringene i norske dialekter, men GenVAC-prosjektet finansiert av Norges forskningsråd skal kartlegge dette gjennom systematiske studier av en rekke ulike dialekter og aldersgrupper. I 2024 vil vi dermed kunne si med større sikkerhet om det grammatiske hunkjønnets tid nærmer seg slutten.

Begge forfatterne er i 2019–2020 med på prosjektet MultiGender ved Senter for grunnforskning.

Aktuell litteratur:

Busterud, Guro, Terje Lohndal, Yulia Rodina & Marit Westergaard. 2019. The loss of feminine gender in Norwegian: a dialect comparison. Journal of Comparative Germanic Linguistics 22, 141-167.

Lødrup, Helge. 2011. Hvor mange genus er det i Oslo-dialekten? Maal og Minne 2, 120-136.

Westergaard, Marit & Yulia Rodina. 2016. Hvor mange genus er det i Tromsødialekten? Maal og Minne 2, 159-189.

  • Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les mer om

  1. Språk
  2. Forskning og vitenskap
  3. Viten

Relevante artikler

  1. VITEN

    Melk før eller etter teen? Konflikten som satte fart i statistikkfaget.

  2. VITEN

    Hva skjer med tilgangen til såfrø i krisetider?

  3. VITEN

    Hjernerystelser kan gi langvarige søvnproblemer

  4. VITEN

    Hvorfor har blomster farge? De er naturens reklameplakater.

  5. VITEN

    Lesjonene mine er hypodense. Dør jeg nå?

  6. VITEN

    27.000 år gamle askekorn på havbunnen kan bidra til å løse klimagåten