Viten

«Jørgen» har dysleksi og ble mobbet

Nå er han en av tusener av ungdom som har falt helt ut av skole og jobb.

«Jørgen» (hans egentlige navn er endret) er av dem som har opplevd skoleavbrudd og nå befinner seg hos NAV. Han ble aldri en av de 69 prosent av ungdommene som består videregående opplæring.
  • Høgskolen I Telemark
  • Førsteamanuensis I Sosialfag
  • Geir Moshuus
  • Førstelektor I Pedagogikk
  • Mette Bunting
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Les også første artikkel:

Les også

«Problemet med frafall i videregående skole er overdrevet»

Det er lenge siden han ikke klarte mer og sluttet på skolen. Han husker hvordan han allerede på barneskolen kjente utryggheten spre seg opp fra magen og utover i armene. Hvordan han skulle unngå dem, disse guttene som alltid ville gi ham juling. Han klarte ikke å følge med på hva læreren sa. Han måtte finne en måte å komme igjennom også denne skoledagen.

Nå, som han er ute av skolen beskriver han sine oppvekstår slik:

Skolen skal være et sted som er trygt og godt, men kanskje den ikke er det. Du skal lære der, men du får en annen utfordring i hverdagen din da, og blir umotivert på grunn av at du blir mobba. Hvis skolen eller lærerne mine hadde slått mere hardt ned på at jeg ble mobba på barneskolen, så tror jeg ikke jeg hadde sliti så mye med dysleksien nå. Du har spora litt ut på grunn av det.

«Jørgen» er av dem som har opplevd skoleavbrudd og nå befinner seg hos NAV. Han ble aldri en av de 69 prosent av ungdommene som ifølge den nasjonale statistikken gjennomfører og består videregående opplæring. I fylket vårt, Telemark, er han en av åtte prosent unge som fortsatt etter fylte 21 år hverken har fått seg jobb, går på skole eller er i lære.

Ungdommenes harde virkelighet

Ved Høgskolen i Telemark har vi de to siste årene drevet et forskningsarbeid om ungdommenes perspektiv på møtet med skole og NAV. I ti år skal vi følge dem til de er etablert i voksenlivet. Flere forteller som Jørgen, om hendelser tidlig i skoleløpet som fikk ringvirkninger og førte til at de sluttet.

Omstendighetene de står i er kjent fra forskningen på feltet.

Det er unge med foreldre som har lite eller ingen utdanning, med lærevansker, med atferdsproblemer, med alvorligere former for rusmisbruk, mobbehistorier og erfaringer med barnevernet.

«Marte», en annen ungdom vi følger, formelig stråler når hun forteller at hun endelig har fått en praksisplass hun trives i. Ett år er gått siden hun sist snakket med oss. Da fortalte hun om sin internasjonale idrettskarriere som begynte allerede i åttende klasse, om problemer på skolen, utagerende adferd og rusproblemer. Nå reflekterer hun igjen over livet og om hvordan det har gått siden sist.

Marte forteller at hennes foreldre flere ganger tok kontakt med skolen for å be dem om hjelp. Foreldrene opplevde hennes adferd som ekstrem, og trodde hun hadde ADHD. De fortalte henne at skolen ikke mente at det var behov for en utredning. Senere, etter skoleavbruddet og rusproblematikken, fikk hun diagnosen ADHD. Hun sier undrende:

Jeg lurer på hvordan livet mitt hadde vært om jeg hadde fått hjelp med dette på ungdomsskolen, kanskje jeg ikke hadde begynt å ruse meg og kanskje jeg hadde klart å fullføre og fått meg et fagbrev.

Skyves ut

Forskeren Michelle Fine fulgte ungdom ved en high school i en storby i USA gjennom et helt år. Hun observerte og var en del av skolens hverdagsmiljø. Hun var med ungdommene i møter med rektor, i veiledninger og ikke minst i klasserommet.

Ungdommene kom ikke til orde på disse arenaene, forteller hun. I tillegg behersket ikke familiene deres «skolespråket». Det gjorde at de ikke kunne delta eller komme med innspill som ville ha betydning for deres ungdommers skolegang, litt slik som Martes foreldre erfarte.

Fine observerte også hvordan de ansattes tilnærming mer skjøv ungdommene ut av systemet enn holdt dem inne i det, hun kaller det «Push Out»-skolen.

Hvert skoleavbrudd var tilsynelatende resultat av elevens individuell valg, som resultatet av personlige feil eller svakheter og man konkluderte ofte slik: «Ingen andre enn ungdommene var å klandre».

I virkeligheten ble ungdommene tvunget inn i rammer som gjorde det umulig for dem å gjennomføre skoleløpet sitt.

«Våre» ungdommer

Det er kanskje ikke overraskende at Jørgen endte opp med å avbryte skolegangen, tatt i betraktning både mobbing og dysleksi. I tillegg er moren hans uføretrygdet og hans far alkoholisert. Marte på sin side hadde mye fravær helt fra grunnskolen av, utfordrende adferd og rusproblemer. Det ungdommene forteller tyder på at skolen må ha sett og visst hva som foregikk. Likevel finner vi lite i historiene om en samspillende skole som tar grep for å hjelpe Jørgen og Marte til å fullføre skoleløpet.

Det betyr selvfølgelig ikke at skolen ikke har gjennomført tiltak for å forsøke å hjelpe dem, det kan skolen godt ha gjort. Det betyr at det som ble gjort, ikke var nok.

For få år siden kunne skolen slå seg til ro med at ikke alle klarer å fullføre videregående. Så sent som for 15 år siden fikk ufaglært ungdom seg som oftest jobb.

I 2015 er dette helt annerledes. Nå står de kontinuerlig bakerst i køen. Alle med eksamenspapirene sine i orden vil gå foran. Jørgen og Marte står i fare for å havne på utsiden av fremtiden samfunn, til å bli sosialt ekskludert.

Forskning har fortalt oss mye om hva som kjennetegner dem som opplever skoleavbrudd. Det er ikke lenger nok å holde frem risikofaktorene, vi må også studere samspillet mellom enkeltelever, deres foreldre og skolen, og det må gjøres systematisk og helhetlig, allerede i barneskolen.

Vi må hindre at skolen formes til en «push out»-mekanisme. Blir barn og unge hørt, møtt og inkludert, skaper vi «Push in»-skolen isteden.

  • Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere?Følg Aftenposten Viten på FacebookogTwitter!

Les også

  1. Frafallsforvirring

  2. Overdrevet om skolefrafall