Viten

Tiden som ikke finnes

Tiden, slik Einstein forstår den, er matematisk og fysisk. Vår opplevelse er helt annerledes.

Tiden er en uhåndgripelig, men skjebnetung del av menneskelivet som kan fylle en med forundring og forferdelse. I Albert Einsteins relativitetsteori spiller slike menneskelige tidserfaringer ingen rolle.
  • Truls Wyller
    Truls Wyller
    Professor emeritus i filosofi, NTNU
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Se for deg en steinblokk. Den har tre dimensjoner, lengde, bredde og høyde, den kan deles opp på kryss og tvers, og ingen av delene og dimensjonene er mindre virkelige enn de andre. Det merker vi hvis vi vil dytte den gjennom en port som er for trang. Er blokken for bred, lurer vi ikke på om kanskje bare lengden egentlig er virkelig, så vi prøver likevel … Men tiden tenker vi ikke på som en slik blokk, for alle tidens faser har vel ikke samme realitet?

Hva er dette som måler oss uten mål, som dreper oss uten å være til?

Bare nåtiden oppleves som fullt ut virkelig. Derfor kan vi puste lettet ut over at et ubehag endelig tilhører fortiden og bare eksisterer som et uklart minne. Og vi kan bekymre oss over en mulig framtid – som kanskje aldri inntreffer. Samtidig er den fraværende framtiden ofte påtrengende nærværende for oss, ikke minst i bevisstheten om at vi en dag skal dø. Slik er tiden en uhåndgripelig, men skjebnetung del av menneskelivet som kan fylle en med forundring og forferdelse.

Truls Wyller.

Eller som den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa (1888-1935) utbrøt i en av sine refleksjoner over tidens natur: «… hva er dette som måler oss uten mål, som dreper oss uten å være til?»I Albert Einsteins (1879-1955) relativitetsteori spiller slike menneskelige tidserfaringer ingen rolle. For der er ikke tiden noe som kommer fra framtiden, passerer nåtiden og ender i fortiden. Man sier heller at hendelser er plassert før, etter eller samtidig med hverandre, på en måte som ikke skiller seg vesentlig fra hvordan ting befinner seg over, under eller ved siden av hverandre i rommet. Dermed blir faktisk steinblokken et mer treffende bilde på tiden enn bålet, elven og andre flyktige tidsmetaforer.

I vanlige utlegninger av den relativistiske fysikken snakker man da også om tid og rom som uselvstendige deler av et blokk-univers : En steinblokk er en tredimensjonal fysisk ting, og føyer vi til tiden som en ekstra dimensjon, får vi en firedimensjonal fysisk ting. Forskjellen på tid og rom utviskes, noe som bryter radikalt både med vår hverdagslige tidsoppfatning og med mer tradisjonell tidsfilosofi.

En steinblokk er en tredimensjonal fysisk ting, og føyer vi til tiden som en ekstra dimensjon, får vi en firedimensjonal fysisk ting.

Noe av det forunderlige ved tiden er jo at den oppløses som snøfnugg i hånden straks vi prøver å gripe den. Derfor lar den seg ikke måle slik vi måler lengden av et bord ved å legge en meterstav inntil det. Vi kan ikke måle varigheten av et sekund ved å legge det inntil et annet sekund – som i mellomtiden har forsvunnet. Å prøve det, blir som å veive med armen først en gang og så en gang til, for å se hvor lang den første veivingen var.Dette fikk kirkefaderen, teologen og filosofen Augustin (354-430) til å reise spørsmålet om tiden i det hele tatt finnes. Verken fortiden eller framtiden har reell eksistens, hevdet han, og uten en fortids— og framtidsdel har ikke nåtiden noen utstrekning. Den blir en grense mellom ingenting og ingenting, og da er den selv ingenting. Tiden oppløses.

I blokk-universet unngår man imidlertid hele problemet. For der finnes det ikke noe «nå», som flyter fra tidspunkt til tidspunkt og alltid glipper unna. Ja i følge Einstein kan fysikken bare droppe begrepet nåtid . Men han føyde til at nå’et utgjør en uomgjengelig del av menneskets tidserfaring som vitenskapene aldri vil få tak på. Slik sett er blokk-universet en ganske konsekvent måte å betrakte verden på uavhengig av menneskets tidshorisont.

Augustin mente å «redde» tiden: Fortiden er reell, i våre erindringer, og framtiden er reell, i våre forventninger

I dette universet geometriseres tiden på en måte som gjør at den stivner. Tenk på et tavle-diagram der tiden representeres av én linje, og rommet av en annen. Den siste linjen passer liksom til det den skal representere, for den står der som en del av rommet ved siden av andre deler av rommet. Men linjen som representerer tiden utgjør ikke selv noe tidsforløp. Det gjør den bare mens vi trekker den på tavlen. Da ser vi en bevegelse over tid. Men resultatet av bevegelsen er «frosset» til en strek i rommet.

Noe av poenget med dette geometriske blokk-universet er at tiden og rommet samvarierer på en måte som minner om forskyvninger av perspektivet på en steinblokk.

Rett forfra ser blokken bredere ut enn på skrå. Til gjengjeld vet vi at når forsiden dreies bort, «kompenseres» det ved at noe av avstanden øker. Så vi skjønner at bredsiden ikke krymper, men er stabil. Noe av det samme skjer i følge Einstein med tiden og rommet: Under visse forhold utvides tiden mens rommet krymper, og omvendt. Men produktet av tingenes utstrekning i tid og rom er det samme. Slik varierer tiden og rommet som ulike sider ved en firedimensjonal romtidsblokk.[1]

Spørsmålet man imidlertid kan stille, er hvor mye som blir igjen av «tiden» i et blokkunivers uten fortid, framtid og nåtid. Eller kan man snakke om noen egentlig forandring i dette universet? Blir ikke tiden noe like statisk som rommet den samvarierer med? Mange vil nok slutte seg til den amerikanske fysikeren Robert Gerochs ord om dette:

afp000737220-rYGr_rTIPi.jpg

«I selve romtiden er det ingen dynamikk; ikke noe som beveger seg, ingen ting som skjer, ingen forandring. […] Vi kan tenke oss at alt som skjer i verden blir filmet, at filmen deles opp i enkeltbilder og at bildene stables oppå hverandre. Resultatet minner om romtiden. […] Framfor alt oppfattes ikke partikler som noe som «beveger seg gjennom» romtiden eller «langs» sine verdenslinjer. Partikler er snarere noe som befinner seg «i» romtiden, en gang for alle.»[2]På meg virker dette også ganske innlysende. Hvis noe for eksempel beveger seg, er én og samme ting først her og deretter der, og det er noe annet enn en serie bilder eller snapshots — som i høyden gir en illusjon av bevegelse. Denne distinksjonen er det umulig å få tak på dersom virkeligheten rett og slett består av forskjellige romtidsdeler.

I menneskets daglige erfaring har vi derimot sett at alt er omgitt av en fortids- og framtidshorisont som på sett og vis er både nærværende og fraværende. Den kan omfatte stedet der en ball nettopp har vært, men ikke lenger er, og stedet den triller mot, men ennå ikke befinner seg på. Ser vi bort fra det, oppløses bevegelsen i statiske stillbilder. Og selve horisonten, er ikke den uløselig knyttet til mennesker eller andre bevisste vesener?

Det hevdet Augustin at den var, og slik mente han å «redde» tiden: Fortiden er likevel reell, i våre erindringer, og framtiden er reell, i våre forventninger. Tiden forutsetter med andre ord bevissthet og er kanskje dypest sett noe menneskelig.

Med det bidro Augustin sterkt til å prege en tidsidealistisk tradisjon i europeisk filosofi som blant annet omfatter Immanuel Kant (1724-1804) og Edmund Husserl (1859-1938).[3] Også Einstein oppfattet vår opplevde tid som et viktig supplement til romtidsblokkens tidsbegrep.

Men det virkelig interessante spørsmålet er om vi i det hele tatt kan snakke om tid uten et menneskelig omgitt av en fortids- og framtidshorisont.

Fotnoter:

  • På denne måten taklet Einstein den såkalte lyshastighetens konstans. Lyset beveger seg utrolig nok med samme hastighet i forhold til andre ting uavhengig av hvordan de beveger seg, noe som strider mot alle daglige erfaringer. Sitter du for eksempel på toget og kaster en ball i kjøreretningen, beveger ballen seg med én hastighet i forhold til deg og en annen hastighet i forhold til en person som ser toget kjøre forbi. Men lyset beveger seg med samme hastighet i forhold til dere begge. For å få dette til å «gå opp», tenkte Einstein at tid og rom er variable størrelser: Lyset tilbakelegger en lengre strekning i forhold til personen som betrakter toget enn i forhold til deg som sitter på toget. Likevel er altså lyshastigheten den samme for begge. Siden hastighet er avstand dividert på tid, betyr det dels at den målte tiden øker for den andre personen, dels at den tilsvarende avstanden minker. Slik kan lyshastigheten være konstant når tid og rom er variable egenskaper ved én, firedimensjonal romtidsblokk.
  • Roger Geroch: General Relativity from A to B, The University of Chicago Press 1978, s. 20-21.
  • ... og som hadde en overbevist talsmann i det forrige århundres fremste logiker, Einsteins nære venn og kollega ved Princeton-universitetet, Kurt Gödel (1906-1978).

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    OSLO
    Publisert:

    Han kjøpte biler, dyre klokker og en leilighet i Spania. Nå vil påtalemyndigheten inndra formuen.

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5