Viten

Død eller levende – ikke «klinisk død»

Begrepet «klinisk død» brukes av og til om kritisk syke personer som reddes fra døden med et nødskrik. Begrepet er uheldig og skaper forvirring om grensen mellom liv og død.

Døden er i de fleste vestlige land forstått som at hjernen er totalt og uopprettelig ødelagt. Det sentrale er at døden, til forskjell fra kritisk sykdom, er irreversibel. En død person kan ikke «gjenopplives», skriver artikkelforfatteren. Foto: Shutterstock/NTB scanpix

  • Morten Horn
    Overlege i nevrologi, Oslo universitetssykehus
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

I «Skavlan» 9. mars møtte vi svenske Leo (17), som bare så vidt overlevde en drukningsulykke. Han var sterkt nedkjølt, og hjertet stanset i seks timer. Leo ble i en NRK-reportasje om programmet beskrevet som «klinisk død».

Han var uten tvil kritisk syk.

Men uttrykket «klinisk død» er misvisende og bør ikke brukes, hverken av helsepersonell, journalister eller legfolk.

Dessverre mangler Norge en universell dødsdefinisjon, noe man blant annet har i Storbritannia og USA. Døden stadfestes i Norge typisk av leger, og da nesten alltid basert på en klinisk undersøkelse.

Legevakthåndboka beskriver hvordan leger bør teste om en person er død. Ved organdonasjon gjelder særlig detaljerte regler, omtalt i en egen forskrift til transplantasjonsloven.

Artikkelforfatter Morten Horn er overlege i nevrologi ved Oslo universitetssykehus. Foto: Øystein H. Horgmo

Hjernen totalt og uopprettelig ødelagt

Døden er i de fleste vestlige land forstått som at hjernen er totalt og uopprettelig ødelagt. Det sentrale er at døden, til forskjell fra kritisk sykdom, er irreversibel. En død person kan ikke «gjenopplives».

Den kliniske dødsundersøkelsen starter med å fastslå at det foreligger et totalt og irreversibelt koma. En død kropp har ingen respons, samme hva man gjør med den. Det må ikke finnes andre, reversible årsaker til koma – slik tilfellet var med Leo, som var sterkt nedkjølt.

Les også

Hvorfor stopper hjertet når det blir for kaldt?

Videre tester vi at hjernestammerefleksene ikke lar seg utløse. Ved organdonasjon gjøres dette detaljert av spesialister. Men selv i en vanlig setting, som for eksempel et sykehjem, bør legen sjekke at pupillene ikke reagerer på lysstimulering, og at berøring av hornhinnen ikke utløser blunking.

Til slutt tester vi at den døde kroppen ikke lenger puster av seg selv. På intensivavdelingen, i forbindelse med organdonasjon, gjøres dette gjennom en såkalt apnø-test etter at respiratoren er skrudd av.

Hjernen og blodsirkulasjon

Når hjernen inkludert hjernestammen er totalt ødelagt, vil blodsirkulasjonen kollapse. Men hjertet kan fortsette å slå en stund på egen hånd, spesielt når pusten holdes i gang med respirator. Permanent opphør av hjerteaksjon er et tegn på at personen er død.

Omvendt vil varig tap av blodsirkulasjon gjøre at hjernen med nødvendighet blir totalt ødelagt. Hjernen kan ikke overleve uten tilførsel av oksygenrikt blod.

I Leos tilfelle hadde hjertet stanset på grunn av nedkjøling. Men blodsirkulasjonen ble holdt i gang med en maskin, og lungene ble luftet ut med respirator. Det var derfor han ikke døde. Hjernen ble riktignok skadet (han sliter med ettervirkningene), men ikke totalt og uopprettelig ødelagt.

Ny metode for dødsdiagnostikk

I Norge diskuteres det nå å innføre en ny metode for dødsdiagnostikk i forbindelse med organdonasjon, cDCD («controlled donation after circulatory death»), der døden erklæres på grunnlag av sirkulasjonsstans.

Grunnet kontroverser rundt de etiske, juridiske og medisinske aspektene ved metoden har myndighetene besluttet at den ikke skal brukes før dette er avklart.

Les også

Når er en organdonor død? | Morten Horn og Aslak Syse

Én av innvendingene mot cDCD går nettopp på dette at man risikerer at det oppstår to ulike måter å være død på: enten «hjertedød» eller «hjernedød».

Dersom cDCD skal innføres i Norge, bør vi utarbeide en universell dødsdefinisjon. Det må være entydig definert om en person er levende eller død.

Skillet mellom liv og død er helt avgjørende.

En død kropp mister de fleste formelle rettigheter: Den har ikke lenger krav på nødvendig helsehjelp, dens vitale organer kan tas ut og gis til andre, eiendelene fordeles til arvingene. Kroppen kan kremeres eller begraves og bli til jord.

Det er uholdbart dersom det skulle oppstå tvil om hvorvidt en person er levende eller død.

Uheldig at uttrykket brukes

Uttrykket «klinisk død» kan uttrykke at personen var så kritisk syk at man kunne tro han var død. Det sier noe om hvor fantastisk jobb helsearbeiderne gjorde da de reddet pasientens liv.

Men det er uheldig at det brukes. Vanlige folk kan i neste omgang være de som står ved en intensivseng og får høre at legene – på klinisk grunnlag – har vurdert at deres kjære er død.

Legene vil avslutte behandlingen og kanskje gi de vitale organene til en annen pasient. Kan de pårørende stole på legene når de hevder at ens kjære er død, og at døden er uopprettelig?

Jeg vil si ja – men uheldig begrepsbruk i media kan underminere denne tilliten.

Mange sier nei til organdonasjon

I Norge har vi et sprik mellom befolkningens positive holdning til organdonasjon og den relativt høye nei-andelen når vi spør pårørende om organdonasjon.

Vi har et godt lovverk som tillater avslutning av hensiktsløs behandling, men møter stundom motstand hos pårørende som ikke klarer akseptere at deres kjære er død.

Det er krevende å fastslå og formidle og akseptere at en person er død. Vi bør være nøye med begrepene vi bruker.

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les mer om

  1. Organdonasjon
  2. Helse
  3. Kropp
  4. Sykdom
  5. Viten
  6. Debatt