Viten

Etter hjerneslaget visste ikke mannen hva frukter og grønnsaker var. Hvorfor akkurat disse ordene?

  • Marit Lobben
    Marit Lobben
    forsker i nevrovitenskap
Epler, bananer og appelsiner har vi definert som frukter. Men har hjernen allerede klassifisert dem uten av vi vet det?

Språket vårt er forhåndskodet i hjernen.

Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

For ca. 20 år siden kunne en fransktalende mann som hadde hatt hjerneslag på venstre side, ikke lenger forstå betydningen av ord for frukt og grønnsaker.

Da legene testet hans evner til å finne riktig betegnelse for, beskrive og matche gjenstander i bilder med ord, hadde han ingen problemer med dyr og ingen problemer med menneskeskapte gjenstander.

Men han slet med å huske ordet «eple». Han kunne heller ikke huske hvordan et eple smakte, hvordan epler ble brukt i matlaging eller eplers naturlige omgivelser.

Det var åpenbart at problemet ikke bare dreide seg om å huske hva frukten het. Så hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne en bestemt gruppe ord som beskriver en bestemt type ting, i dette tilfellet frukt og grønnsaker, bare forsvinne fra hjernen hans?

Marit Lobben var postdoktor i nevrovitenskap ved Universitetet i Oslo da studien ble gjennomført.

Ikke tilfeldig

Teamet vårt, bestående av nevrolingvister og nevropsykologer fra Universitetet i Oslo og University of New York, søkte gjennom internasjonale databaser. Vi fant til sammen 121 tilfeller der nevrologiske sykdommer og skader resulterte i tap av hele kategorier av ord.

Vi fant tap av hele tretti forskjellige betydningskategorier, altså ord som har noe tilfelles om hva de betyr. En tilfeldighet? Det tror vi ikke.

Vi fant nemlig at samme type begreper som kunne gå tapt hos pasienter med hjerneskade, også finnes som grammatiske kategorier i såkalte klassifiseringsspråk over hele verden. Det som kalles substantivklasser eller klassifikatorer.

For å forstå hvorfor klassifikatorer brukes i omtrent alle verdensdeler på jorda, la oss ta en titt på hvor nyttige de er.

«Grønnsakgulrøtter»

Hvis du prøver å lære et språk som snakkes i Asia eller Afrika, for eksempel kinesisk, vietnamesisk eller swahili, vil du støte på utfordringen med å lære tallklasser eller substantivklasser. Hver gang du lærer et nytt substantiv, må du tenke på hvilken betydningskategori det faller i, før du kan bruke ordet i en setning.

Tenk deg at du peker på en haug med gulrøtter på markedet og sier «hei, jeg vil gjerne kjøpe fem...»

Du blir stum. Uten denne grammatiske kunnskapen får du ikke uttrykt deg. De som har klassifiseringsspråk som morsmål, derimot, gjør dette uten å blunke.

De trenger ikke engang å tenke på hvilken kategori som er riktig før de snakker: «Jeg vil gjerne ha fem grønnsakgulrøtter.»

For oss er disse ekstra klassifiseringsordene bare tungvinte og vriene. Så hva er de gode for?

Bør vi spise det? Er det drikkbart?

Klassifikatorer rydder verden i kategorier av betydninger som hjelper oss å samhandle med tingene rundt oss.

Bør vi spise det? Er det drikkbart? Hvis vi berører det, er det mykt eller hardt? Kan vi lage noe nyttig av det (hvis det er materialer av for eksempel tøy eller tre)? Er det et menneske eller et dyr?

Noen klassifiseringsspråk deler kaken i enda mindre biter for å gjøre verden mer håndterbar: Hvis det er et menneske, er det en mann eller en kvinne? Er det en person som krever vår respekt, som for eksempel en eldre person eller en overordnet? Eller et barn som kanskje trenger vår omsorg, eller som i en bestemt kultur har lavere status? Er det et dyr vi kan spise, eller er det et uspiselig dyr?

På denne måten retter grammatikken folks tanker mot hvordan de skal oppføre seg i hverdagen.

Dokumenterte tilfeller siden 80-tallet

Uavhengig av studiene på disse klassifiseringsspråkene oppsto et nytt forskningsfelt på 1980-tallet. Nevropsykologer har dokumentert flere tilfeller av pasienter som sliter med spesifikke betydningskategorier.

For tiden er det dokumentert litt over hundre pasienter som har mistet eller redusert evnen til å forstå enkelte betydningskategorier samtidig som andre er bemerkelsesverdig godt bevart.

De vanligste kategoriene de har problemer med å kunne identifisere eller uttrykke kunnskap om, er dyr, planter, mat, verktøy, kroppsdeler eller frukt og grønnsaker.

Dette er, forbausende nok, de samme type begreper som dukket opp i klassifiseringsspråkene!

Det pussige var at forskerne innen disse to feltene, lingvistikk og nevropsykologi, var helt uvitende om hverandres arbeid. Inntil nå. Noe av grunnen til et gjennombrudd nå er at lingvister har begynt å lære seg mer om prosesser i hjernen.

Den iøynefallende overlappingen av betydningskategorier innen de to uavhengige forskningsfeltene inspirerte oss til å forutsi at uansett hvilke begrepskategorier pasienter har mistet, ville disse også finnes i klassifiseringsspråkene. Slik var det faktisk også.

Fransk har ingen fruktkategori

Den franske pasienten hadde mistet kunnskap om frukt og grønnsaker, mens hans kunnskap om dyr og menneskeskapte ting forble intakt. I studier av forholdet mellom språk og tanke er det sjelden at man kan studere den ene uten den andre, men her kunne vi faktisk det.

Fransk har ingen «frukt- og grønnsakklasse» på repertoaret. Pasienten mistet ikke en kategori som han hadde lært gjennom språket sitt. Likevel hadde denne kategorien tilsynelatende eksistert i hjernen hans, siden den kunne gå tapt uten at andre kategorier ble rammet samtidig.

Da vi søkte i databasene, brukte ikke teamet vårt geografi som et kriterium. Likevel viste det seg at disse språkene fantes på alle verdens kontinenter – unntatt Europa.

Og fordi disse pasientene ble behandlet på sykehus i vestlige land snakket pasientene europeiske språk, som tilfeldigvis ikke har klassifikatorer: engelsk, italiensk, fransk og så videre.

Med andre ord, vi kunne studere tap av kategorier hos pasienter som ikke først hadde etablert slike kategorier i hjernen gjennom en grammatisk struktur.

Vi avslørte med andre ord en parallell som går på tvers av lingvistikk og nevropsykologi: To helt separate undersøkelsesfelt, en parallell som viser oss at språk ikke bare er noe man lærer, men er delvis medfødt, og forhåndskodet i hjernen vår i uminnelige tider.

Les også

  1. Fengselseksperimentet fikk mye kritikk. Nå står en ny storhet for fall.

  2. Satellitter overvåker norske isbreer. Det er det gode grunner til.

  3. Deprimerte fokuserer ofte på det negative. Et nytt dataprogram kan hjelpe.

Les mer om

  1. Helse
  2. Hjerneforskning
  3. Demens
  4. Universitetet i Oslo
  5. Viten