Viten

Elitenes forakt for folket

Populisme er blitt et skjellsord i politikken, mener Øyvind Østerud. Bildet er fra da over 2000 nørske bønder demonsterte mot jordbruksoppgjøret i 2012.

Populisme-forskere viser seg å avsky populister.

  • Øyvind Østerud
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.
  • I Uviten skriver Nina Kristiansen, Kristian Gundersen, Øyvind Østerud og Simen Gaure hver uke om det de mener er mangelfull forskning, flau formidling, kunnskapsløs politikk eller ren fusk.
    «Populisme» er et populært skjellsord i politikken. Det er en anklage om kynisk appell til de laveste instinkter i folkedypet – det kortsiktige, selvmotsigende, urealistiske og moralsk forkastelige.

En populistisk politiker angripes for å gripe til det som gir umiddelbar uttelling, uten ryggrad, prinsipper og sammenheng. Problemet med dette skjellsordet er at anti-populisme kan minne mistenkelig om elitenes kritikk av demokrati før innføringen av alminnelig stemmerett – en advarsel mot folkets makt på vegne av de opplyste og høyverdige.

Positiv folkelighet

Det er mye i politikkens verden som er både kortsiktig, urealiserbart, selvmotsigende og sikkert moralsk betent. Problemet oppstår når «populisme» blir et innforstått signalord der videre argumentasjon er unødvendig. Den negativt ladede betegnelsen gir et skinn av forståelighet, men er bare egnet til å skape emosjonell avsky.

Øyvind Østerud_doc6mvj8fgsvur18ryu1eg5.jpg

I andre deler av verden har populisme en mer positiv klang.I USA var Midtvest-populismen en protest mot bankmakt og storkapital. I Argentina er populismens historie romantisk og lidenskapelig – mobiliseringen av «de skjorteløse» i Buenos Aires, tango og Juan Peron og Evita.

I Russland var det de tette landsbyfellesskapene i kamp mot fyrster og utsugere.

Men i Europa de siste 30–40 årene – et politisk skjellsord.

Klargjørende?

Hvordan ble det slik? Hva er grunnlaget for dette? Her må forskningen kunne hjelpe til innsikt og forståelse. Universitetet i Oslo hadde nylig besøk av størrelser på feltet, utenlandske professorer og populisme-eksperter med tallrike publikasjoner bak seg. De skulle gi av forskningens overskudd. Her var det grunn til å vente klargjørende fremstillinger på et ugjennomsiktig og følelsesladet område.

Det ble en bisarr affære.

Her er et referat av den mest poengterte av dem, britiske Paul Taggart, nær ordrett gjengitt, men uten fyllstoffet:

«Jeg forsker på dette fordi jeg misliker populister. De utgjør en trussel mot demokratiet. Jeg liker demokratiet og vil gjerne støtte det. Populister gjemmer seg i de representative organene og undergraver dem innenfra. Men populisme er vanskelig å definere. Det er et sammensatt fenomen som består av en rekke ulike ting. Ofte kaller de seg noe annet, og det kan villede. Noen steder, som i England, er de euro-skeptikere, andre steder er de innvandringskritiske eller regionalister i kamp for sin egen stat. De ser på politikk som korrumperende virksomhet og drømmer om et tapt land uten politisk strid.»

Anti-populistisk kamp

Konklusjonen ble hengende mellom linjene, stilltiende for ikke å paradere det politiske budskapet i åpent lende: «Populisme er et samleord for synspunkter jeg misliker. Det gir meg et redskap til å bekjempe disse synspunktene, som ledd i et høyverdig demokrati-forsvar blant meningsfeller.»

Forelesningen var et akademisk minikurs i anti-populisme, til forveksling lik den politiske kampretorikken, uten å opplyse eller forklare noe som helst.