Viten

Målrettet kreftbehandling til flere

I skrivende stund er 147 industriuavhengige studier innenfor kreftforskning registrert i Norge, hvorav 38 inkluderer pasienter. Det er oppsiktsvekkende at kun åtte av disse 38 faktisk studerer medikamentell behandling. Dette er ikke bra nok, skriver Cornelia Schuster.

De store, industristyrte studiene gjøres for å få rask godkjenning for medikamenter som kan gis til flest mulig pasienter. Dette har ført til et godt behandlingstilbud for mange sykdommer, men det er ofte ikke tilfelle ved kreft.

  • Cornelia Schuster
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

La oss forestille oss en 37 år gammel far som er glad i sin familie og som stortrives på jobben. Diagnosen føflekkreft med spredning treffer ham som lyn fra klar himmel. Undersøkelsen av vevet viser at svulsten sannsynligvis ikke er følsom for tilgjengelig behandling, et resultat som forverrer situasjonen ytterligere.

Han kan knapt tro at dommen om kun få måneder forventet levetid gjelder ham, han føler seg i så god form.

Finnes det likevel håp?

Kliniske studier

I henhold til det offentlige handlingsprogrammet for føflekkreft som er utgitt av Helsedirektoratet bør denne pasienten inkluderes i en studie, aller helst en klinisk studie, som er uavhengig av legemiddelindustrien. Slike studier har bedre og mer individualisert behandling som hovedmål, og de bygger bro mellom kliniske problemstillinger og forskning i laboratoriet.

Til dette formålet blir det tatt blod— og vevsprøver på ulike tidspunkter i behandlingsforløpet. Prøvene undersøkes i laboratoriet for å finne biomarkører (forandringer i proteiner og gener) som kan forutsi hvilken type behandling pasienten vil tjene på. Det er ofte en lege med høy forskningskompetanse og mange års erfaring fra arbeid med pasienter som er hovedansvarlig for planlegging og gjennomføring av en slik studie.

Lykkes det å finne markører som lar oss skjelne mellom ulike kreftsvulster kan behandlingen skreddersys, og færre pasienter vil få uvirksomme medikamenter.

Industristudiene

Hovedformålet med industristyrte studier er derimot rask godkjenning for medikamenter som kan gis til flest mulig pasienter. Dette prinsippet har ført til et godt behandlingstilbud for mange sykdommer, men dette er ofte ikke tilfelle ved kreft. Samme type kreftsykdom kan oppføre seg helt forskjellig hos ulike pasienter.

Lykkes det å finne markører som lar oss skjelne mellom ulike kreftsvulster kan behandlingen skreddersys, og færre pasienter vil få uvirksomme medikamenter.

Per i dag er markører som kan forutsi behandlingseffekt ikke et krav for godkjenning av nye medikamenter, og industrien har tilsynelatende ingen hast med å forske i dette feltet. Derfor kommer langt fra alle pasienter til å ha nytte av et godkjent medikament, og mange vil oppleve bivirkninger.Det er også fare for at det utvikles få medikamenter for sjeldnere kreftformer, og at det ikke undersøkes godt nok om et allerede godkjent medikament også kan brukes innenfor slike typer kreft.

Helsemyndighetene må i større grad enn i dag ta ansvar for å fremme kliniske studier dersom god og personlig tilpasset behandling for kreftpasienter virkelig er et satsingsområde. Per i dag er spriket mellom målsettinger i flere offentlige strategiplaner og antall industriuavhengige kliniske studier for stort. Økt satsing på kliniske studier er definert som et viktig delmål i dokumentet «Sammen — mot kreft», nasjonal kreftstrategi 2013-2017, utgitt for kort tid siden. Viktigheten av klinisk forskning innenfor kreftfeltet har lenge vært fremhevet, men likevel er realiteten for pasienter og kreftleger skuffende.

En oversikt over pågående kliniske studier bekrefter dette.

Både industristyrte og industriuavhengige studier som skal publiseres må registreres i en internasjonal database (ClinicalTrials.gov). I skrivende stund er 147 industriuavhengige studier innenfor kreftforskning registrert i Norge, hvorav 38 inkluderer pasienter. Det er oppsiktsvekkende at kun åtte av disse 38 faktisk studerer medikamentell behandling. Dette er ikke bra nok.

Verken forskere, leger eller pasienter kan si seg tilfreds med situasjonen. Helsemyndighetene må nå vise handlingsevne som monner når det gjelder å virkeliggjøre sine målsettinger.

Manglende finansiering

Cornelia Schuster

Pasienthistorien som er nevnt innledningsvis tydeliggjør utfordringene. Det finnes eksempler på relevante industriuavhengige studier, godkjent for gjennomføring, men hvor helsemyndighetene har annullert eksisterende basisfinansiering. Dette er et stort paradoks.Media har hatt mange oppslag gjennom flere år om nye, kostbare kreftmedisiner. Prinsipper for prioritering og finansieringsmodeller diskuteres mens pasientene fortviler. Den offentlige diskusjonen har stilnet noe i det siste, men den vil utvilsomt flamme opp igjen når neste kostbare medikament blir godkjent for bruk i Norge.

Hadde helsemyndighetene tatt de siste tiårs strategiplaner på alvor kunne flere kliniske studier vært gjennomført for å vurdere effekt av nye medikamenter og for å finne biomarkører som kan bidra til å styre kreftbehandlingen og gjøre den mer kostnads-effektiv. Økt kunnskap om bedre målrettet behandling vil spare pasienter for overbehandling og unødvendige alvorlige bivirkninger, og frigjøre midler som kan finansiere effektiv terapi til flere.

Dessuten kan man stille spørsmål ved om det er forsvarlig at utvikling av fremtidige terapimuligheter i så stor grad er avhengig av farmaindustriens prioriteringer. Tall fra legemiddelindustrien viser at antall studier i regi av farmaindustrien i Norge falt mer enn 30 prosent fra 2005 til 2011. Stoler helsemyndighetene likevel på at industrien også i fremtiden vil tilby mange nok studier til at ny og lovende behandling blir tilgjengelig for våre pasienter så tidlig som mulig?

Ikke bare leger og forskere, men også pasienter og deres familier hadde gledet seg over offentlig finansering av gode kliniske studier av nye medikamenter.

I feil ende

Pilotprosjektet «Program for offentlig initierte kliniske studier på kreftområdet 2011 til 2015» etterlyser for eksempel flere fase 4-studier, altså studier som undersøker langtidseffekten av et allerede godkjent medikament. Å identifisere nye behandlingsformer er ikke hovedfokuset til slike studier. Som forsker og lege mener jeg derfor man satser i feil ende. God forskning som undersøker hvilken behandling som virker – og under hvilken forutsetning – må ha førsteprioritet.

Det er dette som driver faget vårt videre. Per i dag er det innenfor mange krefttyper fortsatt en altfor lang vei å gå til første etappemål.