Er forholdet mellom Arbeiderpartiet og LO unikt?
Ny internasjonal forskning avdekker hvor sterke båndene er mellom tradisjonelle venstrepartier og fagorganisasjoner.
Det finnes flere historiske eksempler på tette bånd mellom gamle venstrepartier og fagforeninger, og det er bred enighet om at dette «fagligpolitiske samarbeidet» har hatt stor politisk betydning i det 20. århundre. Likevel har vi frem til nå hatt begrenset kunnskap om hvordan slike relasjoner ser ut i vår tid.
Nedgang i antall industriarbeidere, lavere andel fagorganiserte, mindre lojale velgere, nye partidannelser og venstrepartienes ideologiske utvikling, er utviklingstrekk som har utfordret de tradisjonelle forbindelsene. Men har endringene medført at venstrepartier og fagforeninger generelt velger å holde hverandre på en armlengdes avstand i dag?
Måler for første gang grad av kontakt
På grunnlag av organisasjonsdata samlet inn av et internasjonalt forskerteam i 12 gamle demokratier i og utenfor Europa, kan vi for første gang måle graden av organisert samhandling mellom disse sentrale politiske aktørene på tvers av ulike politiske systemer.
Studien omfatter alle hovedorganisasjoner og deres mulige relasjoner med tradisjonelle venstrepartier primært. Målet har vært å finne ut i hvilken grad det finnes rutiner for konsultasjon og samhandling som sikrer mer enn kontakt i enkeltsaker.
Finnes det arrangementer som sikrer tilgang og kontakt mellom beslutningstagere på begge sider?
Stort sprik
Ved å kartlegge antall og type organisatoriske forbindelser finner vi at forholdene spenner fra veldig sterke bånd til ingen bånd overhodet. I de fleste landene eksisterer fortsatt organisert samhandling: bare rundt 15 prosent av de mulige «parene» vi studerte har ingen organiserte rutiner for kontakt.
Norske velgere: Sosial klasse betyr mindre enn før. By og land skiller
Formell tilknytning og representasjon i hverandres beslutningsorganer er i dag mindre vanlig enn før, mens samarbeidskomiteer, uformelle normer for representasjon, ulike former for samarbeidsavtaler og avtaler om regelmessige møter er mer vanlig. Det er også slik at hvis man har de mest formelle båndene, tenderer man også til å ha de mindre formelle.
Sterke bånd ikke vanlig
Veldig sterke bånd er ikke utbredt. Å ha en noen få, svakere bånd – som å invitere hverandre til landsmøter og spesielle konsultasjonsarrangementer – er det mest vanlige. Relativt sterke forbindelser mellom enkeltpartier og hovedorganisasjoner, og dermed inkludert mekanismer som samarbeidskomiteer og avtaler om regelmessige møter, finner vi for eksempel i Sverige, Finland, Sveits, og Storbritannia.
Norge var ikke en del av denne kartleggingen, men er tidligere studert inngående. Dermed kan vi slutte at det fortsatt nære forholdet mellom Arbeiderpartiet og LO ikke er unikt, men det befinner seg nok i gruppen med sterkest organisatoriske bånd, på linje med for eksempel forholdet mellom Socialdemokraterna og LO i Sverige og britiske Labour og deres formelt tilknyttede fagforeninger.
Relasjonen mellom tyske SPD og de tradisjonelt allierte fagforeningene er eksempler på forhold i en slags mellomposisjon. Vi finner imidlertid også tilfeller av tilnærmet separasjon, som i Israel, eller vedvarende svake organisatoriske bånd, som i Frankrike. I USA var det historiske forholdet mellom Demokratene og fagforeningene sterkere uformelt enn formelt, og befinner seg i dag i den nedre delen av skalaen med lite organisert samhandling.
Finner nye allierte
Like viktig dokumenterer vi at mange av de gamle venstrepartiene har etablert relasjoner til andre enn sin «tradisjonelt allierte» på arbeidstagersiden. Men venstrepartiene har generelt sterkere bånd til sin historiske samarbeidspartner enn til de andre hovedorganisasjonene.
Med andre ord har ikke de store sosialdemokratiske partiene satt de ulike organisasjonene på like fot.
Kronikk: Det skjer noe i partiene | Knut Heidar, Anders Ravik Jupskås og Marit Kvernenes
I noen land, som i Nederland, har det kristendemokratiske partiet hatt bånd til kristne fagforeninger, og slike forbindelser eksisterer fortsatt. Dataene tyder dessuten på at en del hovedorganisasjoner har bånd til andre partier (som nye venstre eller sentrum-høyre), men at disse er svakere enn båndene til de tradisjonelle alliansepartnerne.
Politiske konsekvenser?
Det er trolig flere grunner til at slike forskjeller finnes. Noe skyldes historiske forhold, noe kan forklares med at partene har ulik interesse av rutinemessig samhandling. Uansett er et like vesentlig spørsmål hva ulikhetene betyr politisk.
Det er grunn til å tro at det får politiske konsekvenser hvordan partier og fagforeninger velger å samhandle, selv om det kanskje dreier seg mer om å forsvare status quo enn om ny politikkutvikling.
Eksempelvis finner fagforeninger med svakere bånd til det største venstrepartiet (som i Frankrike) det vanskelig å stoppe dette fra å gjennomføre politikk de ser på som ugunstig.
Når det er sagt, er relativt sterke bånd ingen garanti for fagforeningers innflytelse. De skaper rammer for rutinemessig dialog, men resultatet kan være både tap og seiere.
Sterke bånd mellom et parti og en hovedorganisasjon, gir ikke bare fagforeningene mulighet til å påvirke partiet, men også partiet mulighet til å påvirke fagforeningene.
Viktig mål for videre studier
Hva gjør det med de politiske innflytelsesmønstrene når noen partier og organisasjoner er tettere knyttet til hverandre enn andre? Mer kunnskap om dette forholdet er ikke minst viktig i stater som bygger på formalisert samarbeid mellom regjeringen og partene i arbeidslivet – slik som i Norge.
Valgkampfinansiering: LO-familien har gitt 5 millioner mer enn Høyres rike onkler
Selv om trepartssamarbeid kanskje motiverer alle hovedsammenslutninger i arbeidslivet til å ha et godt forhold til potensielle regjeringspartier generelt, kan det skape spenninger når én organisasjon har ett spesielt nært forhold til ett parti og omvendt, slik som i tilfellet Ap og LO.
Å finne ut hvorvidt og hvordan statens samhandling med organisasjonslivet påvirker forholdet mellom enkeltpartier og organisasjoner og omvendt, er derfor et viktig mål for videre internasjonale studier. Slik kan også norske forhold bli enda bedre belyst.
