Viten

Tvangsvern og pøbelgran - om nøytral forskningsformidling

Nina Kristiansen skriver i Uviten-spalten at forskere i media ikke er nøytrale, og at journalister må møte oss med større kritisk sans. Hva er nøytral formidling, og er det mulig?

  • Anne Sverdrup-thygeson
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Les Uviten-spalten:

Les også

Nina Kristiansen: - Forskere er ikke nøytrale

Anne Sverdrup-Thygeson

Det finnes minst to sider av enhver sannhet. For å ta et eksempler fra min forskingshverdag, der noe så obskurt som døde, råtnende trær er et stridstema – fordi døde trær er hjem for halvparten av skogens truede arter.Ja, mengden død ved i norsk skog øker nå. Og samtidig: mengden død ved i skogen er fremdeles bare en brøkdel av i en urørt naturskog. Hvilket utsagn skal jeg trekke fram, når jeg som forsker blir spurt om status for truede arter i norsk skog?

Det jeg ikke sier

Fokuser på ett budskap, får vi forskere høre når vi skal formidle. Gjør det enkelt, populært. Journalister og folk flest vil ha saken poengtert og ferdigtygd. Kan jeg samtidig være nøytral?

Om jeg sier at granplanting på Vestlandet kan være et godt klimatiltak, uten å nevne at det kan ha store negative effekter på biomangfoldet, tar jeg da parti for skognæringen?

Om jeg beskriver forskningsresultater som viser at veiløs skog har verneverdier på høyde med naturreservater, uten å nevne tømmerressursene som vil bindes opp av et eventuelt vern, er jeg da en miljøaktivist?

En eksotisk pøbel

Hvilke ord jeg bruker er også avgjørende. Ta diskusjonen rundt utplanting av treslag som ikke er naturlig hjemmehørende i Norge. Kaller jeg det et eksotisk treslag går tankene til noe spennende, á la strutsefjær og Hawaii. Om jeg i stedet sier pøbelgran gir det assosiasjoner til kjipe individer som driver hærverk på norsk natur.

Og ord har eiere. Hvilket begrep bruker jeg om skogvern styrt av staten: skognæringens tvangsvern eller forvaltningens nøytrale myndighetsstyrt vern?

Eller «trær som råtner på rot» — det høres ikke bra ut. Det antyder forfall og noe som bør unngås. Men om jeg forteller deg at døde og råtnende trær er helt avgjørende for næringssirkulasjonen på kloden, og selve livsgrunnlaget for at ny skog skal vokse opp, blir inntrykket et annet.

Entusiasme og deling

Kristiansen mener mange forskere er i media for å mele sin egen prosjektmiddel-kake. Mulig, men den kampen står først og fremst på andre arenaer. Derimot tror jeg mange forskere er som folk flest - om du finner ut noe du mener er viktig for mange, er ryggmargsrefleksen i det tjueførste århundret at du deler.

Hvis du leser en sterk tekst om hvordan vi kan forhindre mobbing i skolen, deler du den på Facebook. Hvis du endelig knekker koden for vellykket gjærbakst, eller finner den ultimate skismøringen for nullføre, forteller du om det på bloggen. Slik er det for forskere også. Mange av oss vil gjerne formidle det vi mener er viktig kunnskap, til flere.

Motvekt til forsknings-koldtbordet

Selvsagt skal forskere etterstrebe størst mulig grad av objektivitet i forskningen. Men i media, der hjørner må kuttes, må både forskere, journalister og lesere være bevisste på at nyanser går tapt.

Kristiansen sier at journalister må bli mer kritiske i møtet med forskere. Men er ikke det et sidespor?

I mitt hode er den største utfordringen ikke nøytraliteten til de (altfor få) forskerne som våger å møte journalister. Snarere andre aktørers sleivete bruk av forskning i media. Det fortoner seg ofte som et slags forsknings-koldtbord, der hver enkelt politiker, næringsaktør eller aktivist forsyner seg med resultatene som fremmer deres sak, og ignorerer resten – og slipper unna med det. Her trengs virkelig oppegående og kritiske journalister!

Les også

  1. Nina Kristiansen: Forskere er ikke nøytrale

  2. Nei, du dør ikke av å løpe mye og hardt

  3. Billebonanza