Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Et foreldrepar bærer sitt døde barn til graven. Det er en tragedie få av oss opplever og færre klarer å sette seg inn i. Heldigvis skjer dette sjeldnere nå enn før i Norge, men for foreldre i Finnmark skjer det fortsatt 2–3 ganger hyppigere enn for foreldre i resten av landet. Hvorfor?

Norge er et trygt sted for barn å vokse opp i. Likevel er det ikke like trygt overalt. I perioden 1998 til 2007 døde 7 pr. 100.000 barn (0–18 år) i Norge av skader. Samme periode i Finnmark døde 17 pr. 100.000 barn, altså 2,5 ganger så mange.

Typer skader i Finnmark og i resten av Norge var like: Trafikkskader, fall og selvmord var de hyppigste, og det var samme fordeling både i Finnmark og i Norge ellers.

Torben Wisborg, professor og overlege, Universitetet i Tromsø og Finnmarkssykehuset.
June A. Holter, medisinstudent, Universitetet i Tromsø.

I perioden 2008–2015 var tallene nesten halvert, til 4 pr. 100.000 i Norge og 10 pr. 100.000 i Finnmark. Likevel er det fortsatt 2,5 ganger større risiko i Finnmark enn i Norge ellers.

Skader barn seg oftere i Finnmark?

Kan det tenkes at barn i Finnmark er «ville og gale» og skader seg oftere enn unger i resten av Norge? Nei, det ser ikke ut til det.

Akuttmedisinsk-anestesiologisk forskningsgruppe ved UIT Norges arktiske universitet forsker på liv og død i Nord-Norge og Nordkalotten.

Vi så på antall sykehusbehandlinger for skader i Finnmark i to tidsperioder. I begge perioder var det bare halvparten så mange finnmarksbarn som skadet seg så alvorlig at de måtte på sykehus, sammenlignet med barn ellers i landet.

Dette gjelder ikke bare for barn i Finnmark. For å forstå årsaker og risiko samarbeider vi med forskere i Skandinavia. Vi fant samme økte risiko for dødsfall etter skader også for voksne, både i studier fra Finnmark og fra det nordlige Finland. Det kan altså tyde på at å bo i grisgrendte strøk i seg selv er en risikofaktor, slik at selv om skadene skjer sjeldnere, er risikoen for å dø større.

Kilde: Increased risk of fatal paediatric injuries in rural Northern Norway, Acta Anaesthesiologica Scandinavica

Er lokalsykehusene problemet?

Det kan være nærliggende å lure på om sykehusene i Finnmark er så små at de ikke er i stand til å opprettholde kompetanse og gir dårligere behandling til pasientene.

Det tyder ikke våre funn på. Mer enn fire av fem som dør av skader, dør allerede på skadestedet og før ambulansen kommer frem. Problemet er med andre ord utenfor sykehuskorridorene. Bedre førstehjelp og forebygging er det vi må satse på.

Bedre og hyppigere førstehjelp

Førstehjelp er nettopp nå fokus i den nasjonale dugnaden «Sammen redder vi liv». Forskning fra vår gruppe viser at nordmenn har høy vilje til å yte førstehjelp sammenlignet med andre land, og at de fleste har gode kunnskaper. Likevel tyder internasjonale studier på at rundt hvert 20. dødsfall etter skader kunne vært forhindret med rask og korrekt førstehjelp. Denne gevinsten må vi ta ut.

Det er ingen tvil om at forebygging virker. Halveringen i antall barnedødsfall som vi fant i vår studie, skyldes flere faktorer.

Av stor betydning er bedre biler, bedre sikring i bilene og mer forsiktige foreldre. Vår undersøkelse gir ikke tilstrekkelige opplysninger om hendelsesforløp til å forebygge alle barnedødsfall. Til det vet vi fortsatt for lite.

Forsvarlig forskning

Mer forskning hjelper. I 1984 ble det opprettet såkalte perinatalkomiteer i Norge, fordi vi lå dårlig an i forhold til våre naboland med hensyn til dødeligheten hos nyfødte. Komiteenes mål var å gjennomgå forløpet bak hvert dødsfall og ta lærdom av dette. På samme måte har ulykkesanalysegruppene i Statens vegvesen gjort et viktig arbeid for å dokumentere hva som forårsaker dødsulykker i trafikken. Begge tiltak har utvilsomt medvirket til å redusere dødsfall hos disse to nokså forskjellige gruppene.

Forsvarlig forskning er viktig. Et skrekkens eksempel kan hentes fra Storbritannia, der mer enn 10.000 barn døde i krybbedød i perioden fra 1940 til slutten av 90-tallet. Mange små og dårlige studier hadde antydet sammenheng mellom liggestilling på magen og krybbedød, men hadde ikke tilstrekkelig vitenskapelig styrke til å vise sammenhengen. Barna døde fordi det tok altfor lang tid før sammenhengen mellom myndighetenes anbefaling om at barn skulle ligge på magen og den økte risiko for krybbedød ble erkjent.

Med bedre forskning kunne man ha unngått denne katastrofen på et mye tidligere tidspunkt.

Samme sjanser i Finnmark

Nå er tiden inne for en innsats for barn i distriktet. Verktøyene finnes, og erfaringene fra ulykkesanalysegruppene og perinatalkomiteene er lett overførbare. Vi trenger bedre viten for å sikre barn i Finnmark samme sjanser til å vokse opp som barn i resten av landet.