Vi må snakke om hjernen din, lille venn | Ole Jacob Madsen
Oppdra ditt barn med den siste hjerneforskningen og «Bli pannelapp-assistent», du også!
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Nylig publiserte Aftenposten en reportasje med den besynderlige tittelen «Forskere: Slik gir du tenåringen verktøyene for å utvikle hjernen sin», der du-journalistikk, selvhjelpskultur og hjernesnakk kommer sammen i en høyere enhet.
Sammen med den amerikanske hjerneforskeren Frances E. Jensen, forfatter av Tenåringshjernen, inviteres ansvarlige foreldre til å forklare poden sin hvorfor hen gjorde den dumme tingen på lørdagskvelden, med utgangspunkt i hjerneforskning. Den viser at området prefontal cortex, som er involvert i analyse og planlegging, ikke er fullt utviklet hos unge.
Hjernen er ikke alene
Jensens underbygning av rådet sitt, «Jeg tror de unge er fascinert av hjernen - og seg selv», røper en tendens i samtiden til at selvet kommer i andre rekke. Hvis det i det hele tatt tas med. På engelsk er dette kalt brainhood, der selfhood og personhood henvises til historiebøkene, og hjernen kommer til å erstatte det tradisjonelle jeg-et, ettersom nevrovitenskapen mer og mer gir oss svarene på spørsmålet om det å være menneske.
Selv om hjernen - kroppens viktigste organ - nok står i en særstilling her, er den heller ikke alene. Også andre vitale organer, som hjertet, leveren og tarmen, blir man stadig påminnet hvordan man best kan forbedre og vedlikeholde, ikke ulikt ens hus eller bil.
Helse har erstattet frelse
Denne fremtredende materialismen, der helse for lengst har erstattet frelse, og kroppens organer synes å være det eneste som eksisterer, gjør at selv ikke-troende kan savne fordums formaninger om sjel og moral, og ikke minst frihet. For under løftet om en vidunderlig ny verden der man kan manipulere hjernens nevrotransmittere, og bedrive cerebral selvhjelp, ligger det gjenkjennelige og trettende budskapet om å ta mer ansvar, utnytte ens potensial og optimalisere seg selv. Bare ikledd ulike nevro-prefikser.
Den franske filosofen Catherine Malabou tar i boken Hva skal vi gjøre med hjernen vår? opp dette spørsmålet. Forfriskende nok i filosofisk sammenheng betrakter Malabou den rivende utviklingen innen nevrovitenskapene med forventning og ikke skeptisisme på grunn av en påstått determinisme eller reduksjonisme.
Men skuffet må også hun konstatere at: «Det virker som om den nevrale revolusjonen ikke har revolusjonert noen ting for oss, dersom vi ikke kan bruke den nye hjernen vår til annet enn å forflytte oss bedre, jobbe bedre, føle bedre og adlyde bedre.»
Vedlikeholdsprogrammer
Tilbake til foreldrerådet er det antageligvis et godt råd å vite at tenåringens hjerne er underutviklet på visse områder, akkurat som det er lurt for foreldre som skal lære barn å ferdes i trafikken, å tenke på at barns sidesyn ikke er fullt ut utviklet før i 12-årsalderen.
Og hjernen kan sikkert fungere like godt som noe annet som inngang til en prat om konsekvenser og hva man bør gjøre og ikke gjøre. Men forstått som et verktøy «til å forstå seg selv» og «finne sin identitet», slik Jensen skisserer, spørs det om ikke selv hjernen kommer til kort.
For som Malabou vedgår: Vår tids hjernemennesker forblir fremmede for oss selv og er ikke blitt nevneverdig friere, smartere eller lykkeligere, bare påmeldt en haug med vedlikeholdsprogrammer. Til det trengs nok helt andre verktøy.
