Hvor frie er forskerne på Folkehelseinstituttet? | Nina Kristiansen

Å gi faglige råd til politikerne kan komme i konflikt med faglig frihet.

I Debatten på NRK sist torsdag deltok forsker Bjørn Grinde (t.v.) fra Folkehelseinstituttet (FHI), men det ble poengtert at han var der som privatperson. Er problemet hans at han ikke er enig med ledelsen i FHI? spør Nina Kristiansen.
  • Nina Kristiansen
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.

Det skjedde noe rart i Debatten på NRK sist torsdag. En forsker fra Folkehelseinstituttet (FHI) deltok. Fredrik Solvang introduserte ham slik: «Bjørn Grinde, du er seniorforsker ved Folkehelseinstituttet, men jeg skal poengtere at du er her som privatperson.»

Grinde var kritisk til den norske strategien mot koronasmitte og mente at mindre strenge tiltak ville vært nok, slik som i Sverige. Men han var der altså som privatperson? Har han kommet frem til standpunktet sitt hjemme? Har han forskning som hobby slik vi andre strikker og jogger? Eller er problemet hans at han ikke er enig med ledelsen i FHI?

Nina Kristiansen er ansvarlig redaktør i forskning.no og Uviten-spaltist i Aftenposten.

Frie og uavhengige

Avdelingsdirektør Line Vold var også med i programmet som representant for FHI. Hun stilte seg lojalt bak FHIs offisielle råd og regjeringens strategi mot koronaviruset.

Grinde er forsker. Forskere skal være frie og uavhengige, det er nettopp det som gir dem troverdighet. De skal ikke ha bindinger i valg av tema og metode, resultatene er deres egne. De bestemmer selv hvor og hvordan de snakker om forskningen sin. Det er i alle fall det som står i loven, vedtak, erklæringer og festtaler.

Områdedirektør i FHI, Knut-Inge Klepp, sa til forskning.no at det ligger tungt i FHIs instruks at forskerne skal være frie til å uttale seg basert på egen forskning.

FHI gir faglige råd til offentlige myndigheter på alle plan. Deres råd vektlegges tungt av regjeringen i koronakrisen. Det kjennes trygt, men ikke om faglig rådgivning kommer i konflikt med faglig frihet.

Kritiske til FHIs rolle

Flere forskere ved FHI har vært kritiske til instituttets rolle som rådgiver. Hilde Pape er en av dem. «Forskning er å søke kunnskap, forskere søker etter hvordan ting er. Å gi råd handler om å formidle kunnskap om hva folk bør gjøre. Det er stor forskjell mellom disse rollene», sa hun til forskning.no.

Ifølge to andre forskere ved FHI var det ideologi, og ikke forskning, som var grunnlaget for FHIs råd til Helsedepartementet om e-sigaretter. Alle faglige synspunkter ble ikke hørt, mente tobakksforsker Karl Erik Lund og helseøkonom Erik Nord.

Årsrapporten fra FHI viser at forskerne der publiserte 614 vitenskapelige artikler i 2018. De får støtte fra Norges forskningsråd, EU og andre kilder. Forskere ved FHI er akkurat som forskere på universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter. Står de like fritt som dem?

At FHI-forsker Grinde stiller som privatperson på NRK, tyder ikke på det.

Les også

Slå ned? Slippe løs? Bremse? La oss se litt nærmere på koronafortellingene. | Kristian Gundersen

Rådene blir farget

FHI gir råd. Da gjør institusjonen en vurdering av forskning, bestemmer seg for hvilken forskning de lener seg tyngst på, og gir råd. Som rådgivere kan de knyttes tett til beslutningstagerne. Det er fort gjort at rådene blir farget av hva som er praktisk mulig, ideologisk riktig eller mest urodempende.

Hittil i pandemien har FHIs ledelse snakket ned, eller vært veldig diplomatisk om, faglig uenighet på FHI. Men hva med forskerne selv? Kan de snakke fritt om sine resultater?

Det er ingen motsetninger mellom at ledelsen på FHI gir råd, og at forskerne er frie. Vi må bare tåle faglig uenighet, at forskere er uenige, og at resultatene spriker. For selv om FHI-forskerne ikke diskuterer faglige uenigheter i mediene, så deltar jo andre forskere fra universitetene og andre institutter med motstridende synspunkter i debatten. Vi må lære oss at forskningen ikke kan brukes som fasit, men heller som det beste utgangspunktet for valg.